– Én kan ikke redde alle, men alle kan kanskje redde én

Visste du at det er en plass mellom 21 og 46 millioner slaver i verden i dag? Store norske leksikon definerer slaveri som «Betegnelse på et system der en gruppe mennesker står i eiendomsforhold til andre på en slik måte at de betingelsesløst kan utnyttes». Slaveri har vært en konstant historisk faktor. Enten det dreier seg om slaveri i den tradisjonelle form eller moderne slaveri, er dette et problem som man skulle trodd hadde blitt mindre i 2018. Statistikken og tallene viser at dette ikke er tilfelle: Menneskehandel er en voksende industri. Og ja, det er nettopp en industri det er for dem som er delaktig i dette. De tjener penger på å selge mennesker, og hvis vi skal tro tallene, er dette en industri som bringer inn omtrent 150 milliarder dollar årlig.

A21 er en av mange organisasjoner som jobber for å belyse og bekjempe dette temaet, og de har i år jobbet med dette i ti år.

Startet med et savnet barn

I 2008 landet den australske aktivisten Christine Caine på en flyplass i Hellas og så en plakat av et savnet barn henge på veggen. Hun innså etter hvert at dette var et problem som det var svært lite fokus på, og bestemte seg for å gjøre noe med det.

Dette ble starten på den internasjonale organisasjonen A21, som i de siste årene har etablert seg med 13 kontorer i tolv land. Et av disse kontorene i Oslo. A21 jobber blant annet med forebygging gjennom bevisstgjøringskampanjer, foredrag og å redde ut ofre gjennom døgnåpne hjelpetelefoner. De har også et tett samarbeid med politiet ved å bidra til å hente ut og rehabilitere offer, og bistå med straffeforfølgelse av bakmenn.

En av bevisstgjøringskampanjene til A21 er Walk for Freedom-marsjen, som i 2017 ble arrangert i nesten alle norske fylker. Leder Heidi Mitlid for A21-teamet i Trondheim var den første til å ta initiativ for å arrangere marsjen i Trondheim i 2015. Siden den gang har det blitt etablert et team i Trondheim som består av seks personer. Vi har snakket med tre av dem: Heidi Mitlid, Inger Koppervik og Heidi Langmaack Lindås.

– Det finnes 18 lokale A-team i Norge. De jobber med å koordinere og arrangere Walk for Freedom i sine byer. De jobber også med bevisstgjøring om temaet og fundraising, forklarer Mitlid.

Hun forteller at arbeidet varierer veldig fra plass til plass og hva det er behov for.

– Hovedjobben for oss i Norge er å forebygge gjennom bevisstgjøring og bidra til fundraising for A21s internasjonale arbeid, mens for eksempel i Hellas jobber de mye med aftercare av offer som er hentet ut, og straffeforfølging av bakmennene, sier hun.

2017 var et rekordår

De tre kvinnene forteller at fjoråret var et rekordår for organisasjonen på flere områder.

– Det var blant annet ti rettssaker som ble vunnet, noe som førte til at 18 bakmenn ble dømt for menneskehandel. Det ble også arrangert 400 Walk for Freedom-marsjer i 50 land. I Norge hadde vi Walk for Freedom i nesten alle fylker, sier Mitlid.
I A21s rapport fra 2017 kan man se at 182 offer ble reddet, og de mottok nesten 10 000 samtaler på sine hjelpelinjer.

«Loverboy»

Mitlid forteller at i de senere årene har vært omtrent 300 registrerte mulige offer for menneskehandel i Norge, men mørketallene kan være åtte ganger høyere. De fleste av disse kommer fra Afrika og Øst-Europa. Rekrutteringsgruppen nordmenn enklest kan bli offer for, er i følge Mitlid, kidnapping og «loverboy»-tilfeller, men hun presiserer at nordmenn kan også være bakmenn.

– Det var en sak i Stavanger nå nylig, hvor en mann på 28 år ble tiltalt for menneskehandel. Dette var et Loverboy-tilfelle, sier Lindås.

Kvinnen som falt offer for mannen kom opprinnelig fra Bulgaria og trodde hun hadde møtt sitt livs store kjærlighet. Realiteten skulle vise seg å være mye mørkere. Hun kom til Norge og endte som gateprostituert i Stavanger. Lurt, solgt og utnyttet av mannen hun var forelsket i.

Mitlid forklarer at en annen rekrutteringsform er neddoping og kidnapping.

– Siden Taken-filmene kom for noen år siden, er det mange som har blitt klar over denne formen rekruttering inn i menneskehandel. Mange har også fryktet denne type kidnapping, men det er en veldig liten del av den helheltlige statistikken. Den mest vanlige form for rekruttering er falske lovnader og tilbud om jobb.

Vanskeligere å bevise overgrep

– Et av problemene som få vet om og som ikke blir snakket nok om er organhøsting, noe som også kan se ut til å bli et større problem i Norge, sier Koppervik. Mitlid forteller at man på svartebørsen kan selge en nyre fra 500 000 og opp til én million kroner.

– De som blir rekruttert til dette er ofte flyktninger i en desperat situasjon og blir tilbudt tilsvarende 5000 kroner for å selge nyren sin. Penger som de kanskje aldri får, og mange av dem får heller ikke medisiner de kan trenge i etterkant av inngrepet. Da sitter det en bakmann som har tjent mye på å selge et annet menneskes organer, og personen som solgte organet får kanskje lite eller ingenting igjen for det. Dette er et problem som veldig mange ikke er klar over. Nordmenn er også blant de som benytter seg av dette, sier hun.

En konsekvens av at internett har nådd fattige strøk i for eksempel Thailand og India, er overgrep av unge barn som streames over darkweb til mennesker blant annet her i landet. Fattige mennesker i Asia ser en mulighet til å tjene penger gjennom streaming av overgrep av egne eller andres barn forklarer de.

– Det kan sitte folk i Norge og bestille overgrep på nettet, så kan de sitte i tryggheten av sitt hjem og se livestream av noen som forgriper seg på barn i fattige land på andre siden av kloden. Det at de ikke trenger å laste ned noe som helst gjør det krevende for politiet å arrestere dem, forklarer Mitlid og Koppervik.

De poengterer at grunnen til at dette skjer er fordi det er etterspørsel etter disse tjenestene. Og for å få en slutt på denne etterspørselen, er en veldig stor del av A21s arbeid å bevisstgjøre verden på at dette er et reelt problem.

Et sviktende rettssystem

– Selv om menneskehandel er et så stort problem, er det meget få tilfeller av bakmenn som blir dømt, selv om de blir tiltalt, sier Koppervik.

Hun forklarer at dette er komplekse saker som går på tvers av landegrenser, som er krevende og kostbare å etterforske. Omtrent halvparten av alle dommene for menneskehandel i Norge har blitt dømt i Hordaland.

– Dette trenger ikke bety at de har flere saker enn resten av landet, men handler sannsynligvis om at de har god kompetanse og høyt fokus på temaet og et godt samarbeid på tvers av etater, sier hun.

De tre A-team-medlemmene forklarer at rettssikkerheten til ofrene ikke er god nok.

– Offer som står fram har nesten ingen rettssikkerhet, og risikerer å bli sendt ut av landet, selv om de vitner mot sin bakmann. De fleste som anmelder bakmenn får saken sin henlagt på grunn av manglende ressurser og sakens krevende natur. I dag er det slik at kun de som vitner mot sin bakmann har rett til opphold i Norge. På grunn av dette kan det bli et etisk dilemma for de som jobber med ofrene. De må vurdere om det er å anbefale og om det er til offerets beste å vitne mot bakmenn, eller om det er tryggere for ham eller henne og ikke si noe, sier Mitlid.

Heldigvis kan de fortelle at en endring og forbedring av systemet allerede har begynt.

– For tre år siden var det fem politidistrikt som fikk utdelt midler til å opprette en egen menneskehandelgruppe i politiet. Trøndelag er en av disse distriktene, og det finnes en slik gruppe i Trondheim. Dette er et stort steg i riktig retning, sier Koppervik.

Gjenkjenne offer

Et av problemene med menneskehandel er at det er vanskelig å gjenkjenne et offer for human trafficking.

Mitlid forteller at de færreste offer ser på seg selv som nettopp dette. Mange lever i skyld eller skam over situasjonen de har havnet i, og føler seg ansvarlig for gjelden de har fått og blir tvunget til å nedbetale slaveriet de lever i.

– De fleste har ikke nok bevissthet og kunnskap om hva som kjennetegner et offer og hva de skal se etter, og er dermed ikke i stand til å identifisere de som er utsatt for utnyttelse og slaveri, selv om de kan være rett under vår egen nese, sier hun.

Videre forklarer hun at A21 jobber mye med forebygging gjennom å spre informasjon om hva menneskehandel er og hvordan det foregår. Dette gjør det mer risikofylt å være bakmann og drive denne type kriminalitet.

– Ved at flere øyer ser vil også flere ofre bli identifisert og få hjelp.

Hun nevner at i Trondheim har det blant annet vært bekymringer om bærplukkere. En annen gruppe som er veldig sårbare for å bli utnyttet i menneskehandel i Norge er enslige, mindreårige asylsøkere. De har ved flere anledninger blitt oppfattet som at de tilhører miljøer hvor de selger narkotika. I ettertid har det vist seg at de selv har vært offer for kriminalitet og blitt tvunget til å selge narkotika på grunn av falsk gjeld de har fått og blir tvunget til å nedbetale.

De tre kvinnene forklarer at alt arbeidet som gjøres er frivillig, og alt man gjør er for den «ene» jenta eller gutten. Koppervik sier at det handler om å tørre å stille spørsmålene og ikke bare se den andre veien.

– En kan ikke redde alle, men alle kan kanskje redde én, sier Lindås.

A21 Norge har selv ingen hotline man kan ringe for å rapportere bekymringer, men de samarbeider med Rosaprosjektet. Her kan man ringe 22 33 11 60 hvis man mistenker at noen er offer for menneskehandel.

Hvor mange slaver jobber for deg?

En annen ting som kvinnene drar fram er tvangsarbeid, og spesielt hvordan store merkevarekjeder benytter seg av for eksempel barnearbeid for å produsere sine varer.

– Varer man kjøper kan raskt være produsert og laget av slaver. Klær fra store kleskjeder og diverse matvarer kan være laget av barnearbeidere. Norge må bevisstgjøres på den menneskehandelen som vi ubevisst deltar i hver dag, slik at vi som forbrukere velger etiske alternativer, sier Koppervik.

I den sammenheng viser Lindås fram en nettside kalt slaveryfootprint.org hvor man kan finne ut hvor mange slaver som jobber for deg ved å svare på et par enkle spørsmål.