Trondheims herlige dialektkaos

I Trondheim, og kanskje særlig blant studentene, finner vi utallige dialekter – bokstavelig talt, mener førsteamanuensis Stian Hårstad ved Institutt for språk og litteratur på NTNU.

− Det går rett og slett ikke an å telle dialekter, for hvor skal grensene mellom to dialekter gå? Det blir et filosofisk regnestykke, sier han.

− Utmerkede treningsarenaer

Uansett antall synes Hårstad det er en imponerende spredning av dialekter i Trondheim. I studentmiljøet kan du høre «lyden av hele Norge», noe han tror er en ny opplevelse for mange.

− Hvis du kommer til Trondheim etter å ha bodd på Flisa hele livet, er det ganske spesielt å plutselig høre noen diskutere organisk kjemi på nordnorsk, sier Hårstad.

Denne konstante erfaringen med språkvariasjon er gull verdt, tror han, fordi det bedrer kommunikasjonsevnen vår.

− Vi som bor i Trondheim støter på så mye forskjellig rundt om i byen, at vi hele tiden får trent opp lyttemusklene våre, sier han.

Hårstad påpeker at Trondheim er i en spesiell posisjon fordi vår sammensatte studentgruppe er såpass stor i forhold til resten av befolkningen. På dette området mener Hårstad at Trondheim ligger et stykke foran Oslo.

− De som bor i hovedstaden kan ofte ha et handikap fordi de ikke utsetter ørene sine for like mye variasjon. Der er det oslofolkets bokmålsnære språk som dominerer, sier Hårstad.

Les også: Fem på campus om dialekter

Dialektenes fristad

Livet med en tung bygdedialekt er ikke alltid like enkelt, selv ikke i språkliberale Norge. Hårstad mener det er uunngåelig at egen dialekt blir påvirket når man bor på et større sted og hører andre dialekter enn man er vant med.

− Det å regulere oss etter omgivelsene ligger innbakt i språkevnen vår, sier han.

Til tross for dette mener Hårstad at Trondheim og NTNU er gode på å ivareta dialektmangfoldet.

− Studentene her møter ikke noen forventning eller krav om å endre på språket sitt.

På denne måten er Trondheim et slags fristed for dialekter, noe Hårstad mener er sjeldent for akademiske miljøer. Du trenger ikke dra lengre enn til Danmark for å finne et langt sterkere sosialt press for å bli en «språkkameleon».

− Der kan du ikke bli en seriøs akademiker uten å snakke standard-dansk, sier han.

Uforutsigbart fagfelt

Ifølge Hårstad er det så mange individuelle faktorer å ta hensyn til i dialektforskningen at det blir et mystisk fagfelt.

− Det er bortimot umulig å forutsi akkurat hvilke tilpasninger som vil skje, sier han.

Studentene i Trondheim er ifølge Hårstad gode eksempler på denne usikkerheten. Det er nemlig absolutt ikke gitt at studenter blir mer trønderske i språkbruken sin i løpet av fem år i Trondheim.

− Det kan gå mange veier, så vi får absolutt ikke en «papegøyesituasjon» der alle blir påvirket av alle, sier han.

Av den grunn synes Hårstad det kan være interessant å sitte og observere et vorspiel for å se hvordan folk forandrer på språket sitt i løpet av kvelden.

− Men her må vi kanskje også regne inn alkoholpåvirkning, sier han med et smil.

Høyprestisje og majoritetseffekt

Det er like fullt noen generelle trender når det kommer til dialektforskning. En av disse er at det store flertallet samles på en smal sti med tiden.

− Det ligger i oss at vi ikke vil støte omgivelsene, derfor sliper vi vekk skarpe kanter og tar bort de mest spesifikke og avvikende språktrekkene våre, forteller Hårstad.

Ifølge ham er det også visse språkformer som ofte trumfer andre i en sammensatt gruppe. Det kan være fordi de har en helt annen tyngde, status eller prestisje. Her trekker Hårstad fram det han kaller «høyprestisjespråket».

− Mange vil nok si at stor-Oslos talte bokmål er det mest normale norske, selv om det ikke har noen offisiell status som det. Det viser seg faktisk ofte at det er i denne retningen folk gjør tilpasninger, selv når det ikke er noen fra Oslo til stede, forteller Hårstad.

Et annet sentralt element her er − naturlig nok − majoritetseffekten.

− Er du sammen med 19 trøndere der du erden eneste med en annen dialekt blir du nok dratt i retning av trøndersk.

Komplekse systemer

Objektivt sett, hva er Norges vanskeligste dialekt?

− Høy kompleksitet i de dialektiske systemene vil ofte kunne skape problemer. Trøndelag har et komplekst lydsystem, og en ikke-trønder som prøver å si «hannhund i band» på trøndersk vil ha problemer med det. Og mange steder på Vestlandet har tilsvarende kompliserte grammatiske systemer, forklarer Hårstad.

Likevel tror han ikke at det er enkelte dialekter som er umiddelbart uforståelige for nordmenn, eller at det er noen dialektgrupper som fra naturens side ikke forstår hverandre.

− Vanskeligheten vil jo alltid knyttes opp mot det du allerede behersker. I tillegg er din erfaring med å lytte på andre av stor betydning, sier han.

Rivalisering og forvirring

Førsteamanuensisen tror også at historiske motsetninger mellom forskjellige plasser kan gjøre at man forstår hverandre dårligere, eller i hvert fall at man påstår det.

− For eksempel er det nok noen trondheimere og bergensere som vil påstå at de ikke forstår hverandre, men det er nok mer på grunn av rivaliseringen mellom byene. Det er umulig å forstå hvis man ikke vil forstå, fastslår Hårstad.

Han mener at nordmenn generelt er gode på å takle og leve med dialektforskjellene mellom seg nettopp fordi vi har en lang tradisjon for det. Dette kommer blant annet til uttrykk i NRKs språkpolitikk om at barnetv skal dubbes på forskjellige dialekter.

− Jeg sier ikke at alle nordmenn er språkgenier, men vi er helt klart godt trent nettopp fordi vi daglig utsettes for kaoset av dialekter vi har her, sier han.