Hemmeligheten bak NTNUs stjernefabrikk

Dumpe toner fra en skalaøvelse lyder gjennom veggene i Olavshallen. To tjueåringer i skinnjakke og strikkeskjerf prater lavmælt sammen på en benk, mens en tredje møysommelig prøver å lirke en kontrabass gjennom døren.

Det har vært opptaksuke hos et av Trondheims mest prestisjetunge, men for mange kanskje også gåtefulle, studier. Vi har tatt en titt bak sceneteppet på den myteomspunnede «jazzlinja».

Økte søkertall

NTNUs bachelor i utøvende musikk, studieretning jazz, har siden opprettelsen i 1979 opparbeidet seg et rykte i Musikk-Norge lite annet kan måle seg med.

Både folkekjære bautaer som Bugge Wesseltoft og Jaga Jazzist, og internasjonale popsuksesser som Pom Poko og Highasakite, har fått sin spede start i Olavskvartalet.

De nyeste søkertallene viser at det er mange som kjemper om å gi dem selskap på stjernehimmelen. Til de rundt 15 plassene som tilbys, var det over 270 søkere i 2024 – en økning på nesten 50 prosent sammenliknet med 2019.

Gjennom nåløyet

1 av de rundt 150 håpefulle søkere som, etter den første inntaksrunden, har tatt turen til Midtbyen denne februardagen er sanger Aurora Skomsvoll. 

Hun representerer årets kull på Sund folkehøyskole, et historisk springbrett for mange inne på den gjeve linjen.

Tross all ventingen som preger dagen, er nervene enn så lenge trygt under kontroll. Dette er nemlig ikke hennes første prøvesynging.

– Det gjør nok at jeg slapper ganske mye mer av i år enn i fjor. Jeg vil si jeg er rolig, men fokusert.

Første runde av opptaksprøven er samspill, hvor søkerne har 15 minutter til å spille et knippe selvvalgte låter foran en jury. Etter at den er over, får søkerne vite allerede samme kveld om de kommer videre til neste runde i opptaket.

Denne utvelgelsen er det største nåløyet i opptaksuken, og Skomsvoll sier at det naturlig nok gjør atmosfæren blant søkerne ganske spent. Likevel synes hun det er en sterk felles forståelse blant søkerne fra Sund, av at alle er her på sin egen individuelle reise.

– Generelt sett er folk veldig flinke til å heie på hverandre.

På spørsmålet om hva som driver henne til å satse på musikken, trekker Skomsvoll frem den unike muligheten man har til å uttrykke seg gjennom å spille. Å hele tiden kunne utvikle seg og bli bedre er også inspirerende.

Gleden av å spille og skape noe sammen med andre er også en viktig drivkraft i seg selv, legger hun til.

– Det er jo rett og slett det morsomste jeg kunne tenke meg å gjøre i livet mitt.

Støtte fra sidelinjen

Tredjeårsstudentene Selma Granly og Åsne Fossmark er godt kjente med opptaksprøven. Cellist Granly er en del av kompet som skal støtte opp under årets aspirerende jazzister. Saksofonist Fossmark sitter som studentrepresentant i juryen som skal vurdere søkerne.

Begge husker sine egne opptaksprøver godt, og legger ikke skjul på at de har sympati med de som skal gjennomføre opptaksprøven denne uken.

– Det er jo helt klart tisse-i-buksen-stemning, sier Granly og ler.

Hun håper kompet kan bidra positivt og være en trygg støtte slik at søkerne kan utfolde seg.

– Målet er i hvert fall ikke å «ta dem», sier hun. 

Fossmark sier at det ikke nødvendigvis er det å spille raskest eller mest teknisk imponerende som gjelder.

– Utover et grunnlag av ferdigheter er jo den musikalske intensjonen veldig viktig.

Hun nevner blant annet kreativitet, fremførelse av egenkomponerte låter, og evne til samspill som viktige faktorer som kan spille inn i utvelgelsen.

– Det er derfor vi prøver å gjøre prøvespillsituasjonen så lite farlig som mulig, legger hun til.

Tre år uten bøker

Studiehverdagen som venter det heldige dusinet som får tilbud om opptak, ser temmelig annerledes ut enn hos de fleste andre, forteller studentene.

– Jeg tror nesten ikke vi har brukt én eneste bok siden Ex.phil. i andreklasse. Det er jo ganske spesielt, sier Granly, som tidligere har studert realfag.

I stedet fylles timeplanen opp med komposisjon, samspill, gehør og rytmikk. Alt bindes ifølge sisteårsstudentene sammen av et gjennomgående fokus på lytting, praktisk læring og å finne sitt eget personlige uttrykk.

– Fokuset er veldig på å være selvstendig og trygg i musikken. Som om man er en svamp mot alt man hører, sier Granly.

Fossmark trekker frem den unike, flate strukturen og de små klassene hvor lærerne spiller på samme nivå som elevene.

Slik hun ser det, likner undervisningen på mange måter mer den «tradisjonelle» erfaringsoverføringen mellom eldre og yngre musikere som har preget jazzens historie, enn det som typisk foregår i en forelesningssal.

– Sånn sett er det kanskje rart å plassere det i en universitetssammenheng. Det er jo en del formalia rundt det som ikke passer så godt inn her, sier hun.

LES OGSÅ:  På tide å bytte strømmetjeneste

«Planking» og «locking»

Saksofonist og medstudieprogramleder Eirik Hegdal ved jazzlinja, mener fokuset på lytting er noe som gjør at NTNUs jazzutdannelse skiller seg ut både i Norge og Europa.

– Det er liksom noe vi «blåholder» på: at alt skal gå via øret. Man skal erfare og lære det kroppslig før man ser teorien bak.

To begreper som stadig dukker opp i samtalene er «planking» og «locking». Mens «planking» innebærer å pugge et musikkstykke eller solo note for note, beskrives «locking» som følelsen av at alt «klikker» når man spiller sammen og at man er på samme bølgelengde musikalsk.

– Det beste jeg klarer å sammenlikne det med, er å ha en veldig god samtale. Eller at man danser, og kroppen samsvarer med musikken, sier Granly. 

Hegdal sammenlikner det med å lære et språk organisk, hvor lytting og kommunikasjon er en forutsetning for å lære grammatikk.

– Alt handler om å få laget noen knagger du kan henge ting på, sier Hegdal.

Han tror heller ikke det bare er blivende jazzmusikere som har noe å lære av denne undervisningsfilosofien.

– Man skulle kanskje ønske at det hadde vært mer av denne typen muntlig overføring og erfaringsbasert læring på andre institutter også.

Kanskje særlig når det gjelder språk og liknende, sier han.

Scene som praksisplass

Å stifte band, ta spillejobber og arrangere konserter utenfor universitetet er en selvsagt del av hverdagen til de fleste studentene. Både forelesere og studenter tror dette kan være en del av hemmeligheten bak suksessen til jazzlinja.

– Det er jo mange som har lyst til å bli frilansmusikere. Og da får man jo et innblikk i hvordan det kan være å faktisk jobbe med det, sier Granly.

Fossmark mener at dagens studenter har mye å takke tidligere generasjoner jazzlinjestudenter for. De har banet vei og har skapt flere uhøytidelige konsertscener hvor det er lett for studenter å få spilt, sier hun.

Hun nevner blant annet Samfundets torsdagskonserter som en viktig arena der jazzlinjestudentene har mulighet til å nå ut til et bredere publikum.

– Det kommer alltid en del folk som bare er nysgjerrige. Da er det mulighet for å få rekruttert noen nye fans, sier Fossmark og ler.

Hegdal trekker særlig frem den praktiske erfaringen med musikklivet avgangsstudentene får av å være borti musikkmiljøet på denne måten.

– Da er du plutselig i stand til å drive en jazzklubb, eller booke en turné – for alt dette har du fått erfaring med, sier han.

Mer Tiktok, mindre bebop

Likevel er det liten tvil om at fremtiden som musiker langt ifra er sikret for tredjeårsstudentene som nå skal ut i verden. 

Samtidig som kulturbevilgninger skrumper inn, artister blir underbetalt og KI-generert innhold gjør sitt inntog, blir det også utdannet flere musikere i Norge enn noen gang.

– Man går jo ut i en jobb som ikke er stabil i det hele tatt, sier Granly.

Fossmark tror dagens musikklandskap gjør at man må albue seg mer frem, siden det er så mye innhold overalt.

– Man må nok være litt mer innholdsskaper enn før, sier hun.

Hun har også inntrykk av at det er en del som mister motivasjon av det ekstra arbeidet som gjerne skal til for å få musikken sin ut i verden.

– Det er ikke så mange som søker utøvende musikk og tenker: «Jeg gleder meg til å lage tiktoker og excel-ark.» Av og til kan musikken bli en irriterende liten del av prosessen, sier hun.

Hegdal mener det likevel er viktig å huske på at musikeryrket aldri har vært stabilt, og at det ikke er noe de prøver å gi studentene illusjoner om heller.

– Det finnes ikke en eneste fast jobb som jazzmusiker i Norge. Så man må være kreativ. Han legger til at det er flere fra jazzlinja som også ender opp i andre yrker, fra lærer til psykolog.

For de som satser på musikken, blir det gjerne et lappeteppe av ulike jobber og prosjekter, forteller han.

– Man blir selvstendig næringsdrivende. På godt og vondt.

Forsiktige optimister

Fossmark, Granly og Skomsvoll er likevel forsiktige optimister på musikkens vegne. Særlig interessen for livemusikk, tross dårlige tider for utelivsbransjen, er et lyspunkt.

– Det er jo den ene tingen ingen kan ta fra oss, sier Granly.

De opplever også at engasjementet og drivet i det unge jazzmiljøet gir håp. Granly og Fossmark har enn så lenge ingen mangel på jern i ilden: både turnéer, plateinnspillinger, konserter og diverse bandprosjekter.

Også Skomsvoll, som er fra Oslo, melder om god kok i hovedstadens jazzmiljø. Skulle årets opptak ikke gå veien, er hun ikke i tvil om at hun vil fortsette å drive med musikk.

– Man blir jo for eksempel veldig inspirert når man ser folk som er litt eldre lage musikk man elsker. Jeg tror absolutt det er en god tid for jazzen i Norge.

Etter endt prøvespill er hun først og fremst lettet etter å være ferdig. Samtidig er hun spent på hva fremtiden bringer.

– Nå får vi bare se hvordan det utspiller seg. «Pun intended», legger hun til og ler.

LES OGSÅ:  Jazz for jazzerne, for alle og til fest