Jeg vil gå i mitt tempo!

Her om dagen skulle jeg en liten tur til Studentersamfundet, som man gjerne gjør som student. Jeg gikk over Elgeseter bro og nøt utsikten over elven og tenkte på hva jeg skulle spise til middag. Da jeg endelig var over broen, innså jeg at jeg hadde gjort en stor tabbe: Jeg var på feil side av veien. Jeg måtte rett og slett krysse det kjipe fotgjengerfeltet over Elgeseter gate.

Jeg ventet på at det skulle bli grønt. Etter det som føltes som en evighet, ble det endelig grønn mann. Den lange ferden over gaten kunne starte. Med mine utålmodige medfotgjengere gikk jeg over i en ganske ålreit hastighet. Eller det jeg trodde var en ålreit hastighet. For halvveis over begynte den grønne mannen å blinke. Jeg økte tempoet og måtte løpe det siste stykket før det ble rødt igjen. Jeg er kanskje ikke den mest veltrente studenten, men likevel syntes jeg det var rart da jeg sto og pustet og peste foran Samfundet etter min lille økt.

LES OGSÅ: Nye strømmålere gir dyrere strøm for studentene

Dette lyskrysset er ikke akkurat et stort hinder i min hverdag, men jeg synes det er plagsomt å måtte vente så lenge hver gang. Og jeg ender alltid opp med å småløpe over veien. Jeg mener også at dette peker på et større problem. For jeg kan ikke la være å tenke på dem som ikke kan småløpe over veien når lyset begynner å blinke, de av oss samfunnet ikke tenker på når trafikklys skal bygges. Hva om jeg for eksempel skulle gå over veien med krykker?

Funksjonsdiskriminering gjennomsyrer byene våre og det merkes i hvordan trafikken tilrettelegges. Dette er bare et lite symptom på et stort samfunnsproblem. Bilene får all tiden i verden for å mest effektivt kjøre til og fra sentrum, mens fotgjengerne må kjappe seg over gaten for å bane vei. Det føles ikke som om gatene er for alle. Og nederst på rangstigen blir de med nedsatt funksjon plassert. For dem er det ikke nødvendigvis bare å småløpe litt. For noen er det ikke en mulighet å krysse over veien til Samfundet. Skal ikke gatene være for dem også? Det verste med dette problemet er at løsningen er latterlig enkel: Øk tiden vi får på å krysse veien. Og i større skala: Planlegg byene våre etter alles behov, ikke dem som allerede har ressurser.