Gløshaugen slik du aldri har opplevd den før

Trøndelag teater har invitert oss inn på Gløshaugen campus på kveldstid. Sammen med De Wangen produksjoner har de satt opp et interaktivt vandreteater i den storslåtte Hovedbygningen. Selve handlingen i Gløs har blitt holdt skjult fram mot premieren, og jeg går inn med lite annet enn gode sko på føttene. 

På Eventyr

Forestillingen starter i forelesningssalen H3 med et foredrag om KI og flokkmentalitet. Som typisk for presentasjoner om teknologi er det tekniske problemer og prosjektoren skrur seg ikke på. Det hele føles merkelig kjent, og minner meg mye om forelesningen jeg hadde tidligere denne dagen, faktisk. Men her kaller de det teater.

Foredraget er kort, og stykket glir raskt over til en vandring gjennom Hovedbygningens kriker og kroker. Hele publikum har blitt delt inn i mindre grupper med fuglenavn, så jeg kan kun snakke fra ståstedet til gruppen Undulat. Vi undulater følger studenten Even mens han prater i raske vendinger om livet hans som består av verv på Samfundet, trøbbel med familien, eksamener han konter og fester han vil dra på. Han drømmer om å bli sivilingeniør, men selv etter ni år på NTNU er ringen langt unna.

Første stopp på turen er et av Hovedbygningens største toaletter. Vi undulater står så tett inntil veggene som overhodet mulig, men det er trangt om plassen. 

– Sett dere på doen, sier Even med et smil.

Ingen rører seg. To damer løfter på øyenbrynene.

– Jo, kom igjen. Det er bare å sette seg på doen. 

Til slutt setter en dame seg ned. Og Even fortsetter å snakke til oss som om vi er gamle venner. Inne på toalettet tar han på deodorant og fuktighetskrem samtidig som han forteller om seg selv og prøver å bli bedre kjent med oss. 

 LES OGSÅ:  Landet som ble for rikt er et varsko om Norges økonomiske fremtid

Fragmentert fortelling

Evens historie er bare én av mange som publikum møter under kveldens vandring. Vi undulater følger en rekke karakterer: Fra den utbrente doktorgradstipendiaten som snakker om forløsningen som kommer av å akseptere livets meningsløshet, til vaktmesteren som foretrekker midlertidige løsninger, slik at han aldri står tomhendt uten noe å gjøre.

Stykket viser hvor mye universitetet rommer, alle livene som eksisterer side om side på Gløshaugen. Mulighetene og drømmene som svever i luften man puster inn. Men klemt mellom veggene ligger også angsten, stresset og forventningene som følger med ambisjonene.

Hva er min rolle?

Det mest spennende med teateret er ikke fortellingene til karakterene, men møtet mellom karakterene og oss selv. Når man drar på teater forventer man at det skal være en passiv opplevelse. Man skal føle og tolke og alt fra en behagelig avstand til scenen. Å delta på Gløs, for å si at man deltok er mer presist enn at man så det, introduserte derimot nye spilleregler for publikum.

Som Evens «venner» er det vanskelig å vite hvor stor rolle vi undulater skal ha. Even stiller spørsmål, men ingen svarer. Snakker han til oss? Meg? Til slutt oppleves situasjonen så pinlig at man tar ordet selv. Man går fra å være tilskuer til deltaker, uten å vite hvordan man bør delta eller hvilke forventninger stykket stiller til publikum. Man blir redd for å skuffe – nøyaktig hvem er ikke godt å si. Slik overføres karakterenes usikkerhet til oss. Vi er ikke lenger bare vitne til Evens sosiale utilstrekkelighet, nå føler vi selv uro knyttet til vår plass i «vennegjengen». 

 LES OGSÅ:  Drontheim: Trondheims mørkeste dager

Studenttilværelsens uutholdelige letthet

For Even er det ikke så lett å forholde seg til tiden i minutter eller timer slik som folk flest gjør. Han foretrekker å forholde seg til tid i sanger. «Bussen kommer om tre Blackbirds» sier han og nynner Beatles-melodien. Han er alltid for sent ute til vors eller dobbeltbooket for kvelden. Kabalen han har lagt opp for seg selv kan aldri gå opp.

Historien om den overveldede og stressede studenten er velkjent. Vi møter den på campus hver dag. Ved å fortelle historien i studentenes hjem, oppstår det likevel en mer troverdig opplevelse. Det er lett å redusere Evens studenttilværelse til noe banalt. Vi vet at en dårlig eksamen ikke er det samme som et mislykket liv, selv om Even ikke ser forskjellen. Men i Hovedbygningens mektige omgivelser er det enklere å forstå hvordan studiet kan bli eksistensielt. 

Troverdigheten forsterkes av stresset publikum selv føler. Tidspresset karakterene opplever overføres til oss gjennom at vi konstant er på flyttefot. Vi får aldri slått oss til ro, og er uvitende om hvor neste stopp blir eller hva som er poenget med det hele. På sett og vis er vi i samme båt alle sammen, like forvirret og forventningsfulle til hva som venter rundt neste hjørne.

Hovedbygget har hovedrollen

Gløs gir hver gruppe fragmenter av hele historien som utspiller seg. Mot slutten av stykket samles alle fugleflokkene i en storslagen finale. Flere av karakterene vi hadde møtt tidligere den kvelden kommer tilbake, og en mer helhetlig fortelling trer frem. Gløs favner over mye, og fordi formatet er så nytt og spennende rives man med fra start til slutt. Historien er forvirrende, tidvis overveldende og det er vanskelig å skille kjernen av stykket fra trivielle tilfeldigheter. Samtidig er det dette som gjør opplevelsen engasjerende. Stykket både rører og underholder, men mest av alt er det originalt. Da alt var ferdig undret jeg over hva slags reise alle de andre har vært med på.

 LES OGSÅ: Lysistrata: Tegnspråkhemmet i en døv verden