En natt i guderiket

Vi har lenge hatt en hypotese i Under Duskens sportsredaksjon: NTNUI er egentlig et skalkeskjul for drikketørste studenter som vil møtes. Litt som da undertegnede ble tatt opp i linjeforeningskoret for endel år siden, der sangheftet siden er blitt brukt mer som ølbrikett enn noe annet. Vi burde kanskje skjønt greia da opptakskriteriet var å covre den tyske teknoslageren «Jan Pillemann Otze» som har en ompafaktor sterkere enn fjorten vodkashots.

Samtidig: studentidretten fostrer jo unektelig frem blodseriøse idrettsutøvere på høyt nivå. Facebook-siden vår renner over av innsamlingsaksjoner til fattige studentatleter som har kvalifisert seg til internasjonale mesterskap. Det kan skrytes av norgesmestre i nesten alle idretter, så kanskje er øl, vin og pjolter bare en gulrot i enden av en hard sesong? Det er idretten som er den egentlige frelsen.

Uavhengig av hvilken teori du abonnerer på, taler tallene for seg selv; hele fjorten tusen studenter er tilknyttet universitetsidretten i Trondheim. Som ekte gravejournalister ville vi komme til bunns i studentidrettens popularitet en gang for alle. Vi tilbrakte derfor en kveld på Gudenes natteliv som utgående reportere med mål om å besvare et enkelt spørsmål: var det festen som var skyld i idretten, eller idretten som var skyld i festen?

Inn i løvens hule

Allerede før Dagsrevyen 21 er slutt har horder av gul-, grønt, og svartkledde studenter begynt å ta seg gjennom Trondheims nattemørke. Køen til det runde røde virker endeløs. Vi har dårlig tid, får vi høre. Spørsmålet er til hva.

Strømmen av folk trekker oss inn på huset og opp trappene til Storsalen. Vi skjønner det nå: gulvet foran oss er ryddet for armhevingskonkurranse. Et lag av røyk ligger over rommet. Langs tribunerekkene står folk tett i tett. Det ropes og hyttes med nevene. Det hele ligner et motiv fra Ridley Scotts «Gladiator». 

«Trekk ut på gulvet», spraker det fra taket.

Er det gudene? Det får vi kanskje aldri vite. Før vi rekker å summe oss er gulvet fylt opp av tettbygde menn og kvinner. T-skjorter kastes og overarmer plantes i bakken. 

I den noe sparsommelige invitasjonen til kveldens arrangement var innsalget som følgende: gudenes natteliv er tidenes idrettsfest. Med idrettsfest så vi for oss volleyballshorts og pils på Lyche, men her er altså blodslitet selve episenteret av begivenhetene.

På gulvet foran oss vokser blodårene seg større og større. Det begynner å tynnes ut i rekkene. Bare et knippe menn er igjen. Det gjaller rop fra tribunen mens én etter én går i bakken. 

Salen er elektrisk. Det en energi vi vanskelig kan sammenlikne med noe annet. I kultklassikerboken «Født til å løpe» beskrives idretten som en slags rus - noe tilnærmet likt å ta narkotika. Foran oss gir begrepet treningsnarkoman mer mening enn noensinne.

«Nittiåtte… nittini… hundre… hundre-og-én», teller takgudene.

Det blir nesten for dumt, sier noen bak oss, i det sistemann går i bakken. En vinner er kåret. Han løftes utslitt mot himmelen, mens lyskasterne i Storsalen gudommeliggjør ham.

Det kan minne om et bibelmotiv: Jesus himmelfart, der gjeterne står på marken og strekker hendene mot sin utvalgte.

Mellom myter og menn

Vi begynner å lure på om våre hypoteser var feil alt fra begynnelsen. Det var verken langtur i marka eller brennevin som var grunnen til studentidrettens popularitet; idretten var mer som en religion å regne.

«Vål`enga du er min rellion, en av en million – stolt gammal tradisjon», som vi sang på cupfinalen i 2008. Bataljen vi akkurat har vært vitne til fremstår nærmest rituell, som noe tatt fra en gresk myte.

Så hva er da NTNUI, en kult? Studentidrettens svar på Smiths venner? Mennesker med felles mål og verdier som skaper et fellesskap rundt disse. Det har jo ligget i navnet hele tiden: Gudenes natteliv. Idrettsfolk har dessuten alltid vært litt gladkristne, innser vi – energiske folk med en irriterende optimisme.

Likevel, i det Messias igjen er satt ned på parketten og lyset senkes over salen, er bibelreferansene ikke lengre så tydelige. Det er ikke så mange av de ti budene vi kan finne i sjøslaget rundt oss. Lepper har blitt fuktigere, blikkene smalere. Kun fadderukens togafest kan konkurrere om å ha flere lettkledde deltakere.

Vi er her for å finne en sterk fyr som er god i senga, får vi høre fra to jenter. Vi tok dessverre bare tjue armhevninger, må vi melde tilbake. Beklager. Syndsforlatelsen virker fjern.

En ny hypotese

Over en øl på Edgar filosoferer vi videre. Etter oppvisningen i Storsalen har vi skjønt at vi har oversett noe viktig. Selv om idretten er en rus i seg selv, ble den blant fulle studenter i Storsalen opphøyd til noe enda større. 

Mellom våre to innledende teorier ligger det derfor også nå et tredje alternativ: det er ikke sport eller alkohol alene, men symbiosen mellom dem som er studentidrettens drivkraft. For en gjeng som har levd mesteparten av livet som avholdsfolk representerer krysningspunktet mellom de to en slags postmatur orgasme av endorfiner og andre lykkehormoner. 

De siste årene har for eksempel flere hybridvarianter av idrett og alkohol blitt popularisert. Vi har blitt invitert på både beermile, ølsvøm, sjakkrave og ludøl (det stemmer, ludo pluss øl). Øl er tilsynelatende for idretten det prostituerte var for Frp-politikere på starten av 2010-tallet - en uslåelig kombo. 

Armhevinger og billig Dahls er kveldens utkårede variant. Én pluss én blir tre, kan det nesten virke som. 

Rundt oss har nattelivet slått inn for alvor. Samfundet fester avgårde i et sinnssykt tempo. Det fremstår som vår sterkeste teori så langt, konkluderer vi og rangler avgårde videre.

Jakten på Kjetil Rekdal 

Ikke alle her minner oss om Haaland, Tutta eller Ingebrigtsen. Mannen som tok hundre armhevninger er nok sportslig anlagt. Det kan samtidig virke som om kveldens deltakere er i et slags ytterpunkt av studentidretten - en gjeng fylliker som aldri har tatt på seg et par leggskinn i sitt liv. De egentlige atletene står kanskje akkurat nå en helt annen plass, fullt opptatt med å løfte bildekk og drikke tran.

Vi må finne ut av om vi egentlig er på en kostymefest eller blant ekte atleter. Idrettsfolk er kjent for sin sportsinteresse. Som forskningsmetode benytter vi derfor Norges mest kjente sportsquizspørsmål: «Hvem satte straffen mot Brasil i 1998?»

Det første svaret vi får er ikke så betryggende: 

– Ronaldino! Nei, vent…

Vi kommer oss fort videre før inkvisisjonstrangen blir for sterk. Det er heldigvis noen mer realistiske svar å oppdrive. Riise, Fjørtoft og Flo, nevnes av noen. De er alle nærmere svaret på «Mirakelet i Marseille».

Noen byr oss på en øl, og forklarer at det er samholdet som gjør NTNUI populært. Fellesskap og idrett, lagånd og fine folk er hele greia. Dette er ikke noe mer enn et familieselskap med fjerne kusiner og fettere. 

Veldig vakkert, annerkjenner vi, men det hele virker som en avledningsmanøver. Vi skyter avgårde lakmustesten vår og får napp.

«Det e bedre at i skåre, enn at du bomme», kommer det inn fra siden med beste Rekdal-stemme. Bingo! Det er med andre ord noen her som har sportskunnskapen i pannebrasken selv på stigende promille.

Festen er frikjent enn så lenge.

Trøndelags Kevin Bacon gir oss svaret

Fleksing av biceps er byttet ut med dansesko. Klubben er omgjort til russebussen vi aldri fikk være med på. Jakten på innsikt virker mer og mer håpløs. Folk har begynt å kline i mørke hjørner, så det er kanskje på tide å komme seg hjem.

På vei ut observerer vi en kar som ligner forbløffende mye på Kevin Bacon og skjønner plutselig greia: det hele er som plottet i Footloose. En gjeng ungdommer som har måttet avstå fra livets herligheter og nå endelig får lov til å danse igjen. Idrett og religion er asketiske sysler, og det er Gudenes natteliv som har satt dem fri.

Vi feller en tåre for det vakre bildet, og tar oss ned trappene til Rundhallen, ut i natteluften og inn til eimen på Sesam. En baconburger, takk! Vi lover, det er tilfeldig.

Med frisk luft i hodet og en burger i hånda føler vi en større klarhet. Det kan være at vi har blitt klokere på hva som er greia med NTNUI. Det er vanskelig å si. Innenfor litteraturen eksisterer det et dogme som sier at forfattere ikke skal prøve å forklare virkeligheten, bare beskrive den. 

Vi stilte derfor hypotesene, men du får gjøre den endelige konklusjonen selv. 

Vi må rekke et nachspiel.