Solmodne og søte Moreller spilte på for fullsatt craftwork-bar

Moreller synger og spiller som om hun har vokst opp med ett ben i 60-tallsbossa og det andre på Eidsvolls Plass. Det er sol, sorg og alvor på én og samme gang. På Habitat denne lørdagskvelden serverte de surf and turf med stor presisjon – og gedigen sjarme.

Ylva Sofie Lærum, som er Morellers virkelige navn, åpner konserten med «16 again». Det blir umiddelbart klart for de som aldri har hatt gleden av å oppleve Moreller og band i konsert før, at de har stålkontroll. 

Derfra glir de rett inn i «book of lovers og «please you»: to låter med lystig komposisjon som lettet litt på det dystre skylaget utenfor konsertarenaen. Man kunne ikke la være å glise da man først la merke til tøymorellene som dinglet fra bandet sine instrumenter. 

Hele setlisten er godt gjennomtenkt, men aldri rigid. Som følge har konserten god flyt, og man får følelsen av å være med på en reise gjennom små rom, i Morellers verden. Selv de nye sangene sitter tett på en litt kjelkete scene.

Lærums stemme er som en motorvei gjennom et landskap av velprodusert indiepop. Hennes ferdigheter på gitaren skal heller ikke feies under teppet. Resten av ensemblet er praktfulle enkeltinstrumentalister, og løfter Lærum sin stemme til høyder hun ikke kunne oppnådd på egen hånd. 

LES OGSÅ:  Stor artist tilbake til UKA

Habitat er tettpakket, og det ble opplyst at indiebandet har oversolgt kapasiteten, noe som ikke er særlig indie. Folk sitter trangt, men smiler med alle de ulike bryggene baren tilbyr. Det varme lyset i lokalet forsterker følelsen av at våren virkelig er i ferd med å blomstre. Moreller tilbyr oss en utstrakt hånd for å leie oss inn i sommeren.

Et av høydepunktene fra kvelden er «At ease», en upublisert låt mesterlig vevd sammen av bossanova-inspirerte rytmer og bassinjer. Låten viser en mer kontrollert side av bandet der teksten får puste. Det blir spennende å se om studioversjonen på den kommende EPen holder samme standard.

«Habits» skrur derimot tempoet opp igjen før «short stripes shorts». Låta mange har venta på, kommer sigende gjennom forsterkerne. Dette er kanskje bandets mest umiddelbare perle, og for god grunn. 

Settet avsluttes tilsynelatende med «Lavender» – en mer tilbakelent låt som fungerer som en slags epilog før bandet går av. De lurer selvsagt ingen, ettersom scenen er akkurat litt for liten til å gjemme seg på.

Moreller blir møtt en vegg av applaus og iherdige proklamasjoner om «en sang til!». De fremfører deretter velvillig «wifed up», med en litt mer tilbakelent energi.

Settet avsluttes faktisk med «responsibility free» og et overraskende drypp av Masayoshi Takanakas «Tokyo Reggie» (1976), sydd sammen til en avrunding som føles både hjemlig og åpen. Her stablet publikum stoler for å rydde plass til et dansegulv verdig den asiatiske mykrock-belåningen.

Ylva Sofie Lærum er en sterk formidler. Ikke fordi hun synger med store fakter, men fordi hun vet når hun skal være tilbakeholden. Når hun velger å slippe oss inn. Og på Habitat denne kvelden slapp hun oss inn, én låt av gangen, til det ikke var mulig å være noe annet enn tilstede.

LES OGSÅ: Svensk, psykedelisk pop for massene