Storslått håndball i Trondheim spektrum

Det var 15 kuldegrader i Trondheim og eksamenstid, men juletider betydde noe helt annet bare 800 meter fra Kalvskinnet. Her møttes nemlig verdens håndballelite til dyst, og en litt overmodig sportsjournalist fra Under Dusken var blant dem. Idet du leser dette, er mesterskapet over, selv om Norge ikke vant.

I oppkjøringen til mesterskapet hadde det vært sporadisk e-post– utveksling med pressekontakten til det internasjonale håndballforbundet (IHF), men disse hadde en eim av rutine som jeg ikke var vant til ennå, så idet Trondheim spektrum kom til syne, sank usikkerheten inn.

Etter litt vilkårlig spørring av frivillige, som kun hadde et par timer mer erfaring enn undertegnede, fant jeg frem til akkrediteringssenteret – det frivillige akkrediteringssenteret. Det var ikke meg bekjent at disse hadde blitt splittet i to, og det var bare faktumet at navnet mitt ikke stod på deres liste som gjorde at jeg ikke jeg havnet bak kiosken.

Etter noe forvirring og latter ble jeg vist ned en kald trapp inn i en garderobe som for anledningen var omgjort til kontor, ikke en lokasjon som akkurat skriker verdensmesterskap. Her ble pressekort, instruksjoner og wifipassordet utdelt.

Kanskje var forventningene lagt for høyt, men hittil var opplevelsen langt under pari. Oppturen var derimot snar på medierommet, hvor det ventet gratis lunsj til alle medieakkrediterte.

Et gilde verdig en student

«Dette var oppgradering fra cateringen i Stavanger», overhørte jeg den ene fotografen fra NTB si til sin kollega. «Er ikke bikkjekaldt her heller», fikk hun til svar. Så et liv i sus og dus er det tydeligvis ikke alltid å være media. Lunsjen bestod av lokale oster, couscous, laks, pastasalat og nystekt brød med smør fra Røros. Mer enn nok til å livnære en student sliten fra eksamensjobbing. Dette måtte bare gafles ned, for snart skulle Slovenia spille mot Sør-Korea.

Igjen var det vanskelig å være debutant. Etter å ha nesten valset ut på banen og blitt satt ned blant fotografene fikk jeg tak i en som kunne peke ut noen bord høyt oppe på tribunen til meg. Tre minutter etter kampstart fant jeg plass på eget bord med strøm og et lite arbeidslys. Snart kom det jammen meg et tilbud om en kaffekopp. Nå snakker vi.

Kampen endte med slovensk seier, til tross for en heroisk innsats av sørkoreanerne, ledsaget av Eun Hee Ryu.  Jeg ble i forkant fortalt at det bare var å spørre de utenlandske utøverne på vei gjennom mikssone, så idet de første i støtteapparatet til Sør-Korea kom tilbake fra garderobe, spurte jeg én av trenerne om det ville være mulig å få snakke med Ryu.

«Ryu has bad leg, massage», svarte treneren og gestikulerte knaing. Jeg lo litt og sa at jeg forstår. Viktigere å få kroppen til å fungere enn å snakke med meg. Da den siste av Sør-Koreas spillere forsvant ut av hallen, ble stemningen endret. Der det hittil hadde vært kaos i mikssonen, ble vi nå bedt om å stå på anvist plass. De satte opp flere gjerder, og det ble stille.

Privilegiet å være best

Så marsjerte de norske spillerne gjennom. Særbehandlingen er ikke uberrettiget, men et naturlig resultat av å være mestvinnende, storfavoritter og på hjemmebane. I motsetning til de utenlandske spillerne måtte du avtale med «han Halvor», altså landslagets pressekontakt, om du skulle snakke med noen, og her ble det gjort prioriteringer.

Etter å ha fått et raskt glimt av Mørk, Lunde, Solberg-tvillingene og resten av gjengen tok jeg turen opp igjen til mediesetene, klar for første kamp i hovedrunden.

Vi fikk utdelt ark med all informasjonen om spillere og dommere en kunne trenge gjennom dagens kamper. Her var det satt opp rubrikker for egne notater, noe som skulle bli særlig nyttig senere i turneringen. Angola gikk i ledelsen, men det tok bare fem minutter før Herrem sendte Norge i føringen.

«Tre mål fra Herrem, det er slik vi liker å ha det», sa Viaplays kommentator Daniel Høglund. Han satt så nærme at det kun var mangelen på samtykke som gjorde at det ikke kan regnes som et intervju.

En må henge med i svingene på pressekonferanse

Bortsett fra en dommer som sendte frysninger nedover sportsinteresserte rygger ved å tegne en var-firkant i luften, skjedde det ikke mye i Norges neste kamp. Utenom en overlegen seier over Slovenia.

Det som derimot var mer spennende, var pressekonferansen: en bisarr øvelse der vi var fem journalister som dukket opp for å høre den slovenske treneren mumle seg gjennom en erkjennelse av at Norge er et godt lag.

Spørsmålene ble lest opp av en presseansvarlig for å dekke over det manglende oppmøtet. Fraværet skyldtes ikke nødvendigvis mangel på interesse, men at det fant sted samtidig som intervjuer ble holdt i mikssone.

Et raskt «Er det noen spørsmål?», hvor undertegnede var for opptatt med å notere til å rekke å svare, og så var det over.

LES OGSÅ:  Vil kutte i antall institutter ved Fakultet for naturvitenskap

Ganeklabb og babb

Søndag var det klart for kampen vi hadde snakket om i en uke. Norge skulle måle krefter med Frankrike, generalprøven på det mange forventet at skulle bli finalen, med en enklere  motstander i kvartfinalen i potten. Å tape her betydde ikke over og ut, men å vinne var å få seg et mentalt overtak.

Omringet av franske journalister var jeg alene i å ta imot vafler med brunost, og med «ganeklabb» i svelget var det tid for å synge nasjonalsangene. Under alle andre nasjonalsanger virket det viktigere for franskmennene å skrive enn å stå, men da Marseillaisen spilte, skjøt stolen bak.

Ute på banen føk Norge raskt i en tremålsledelse. Publikum, som har blitt kritisert for å ikke møte opp, så ut til å ha forberedt seg til kamp. Og når ikke engang en kontring alene mot keeper gikk i mål for Frankrike, eksploderte Spektrum.

Det tok over fem minutter for Frankrike å skåre, men dette irriterte bare det norske laget som stupte i angrep og vant både syv-meter og straffe. Denne overtenningen skapte derimot litt småfeil i de neste angrepene, noe som inviterte Frankrike tilbake i kampen. Halvveis i første omgang var det likt, 7–7, og temperaturen oppe i mediesetene økte.

Som sagt: Kampen betyr i realiteten ingenting, men det var ingen som følte det sånn verken oppe på tribunen eller nede på gulvet. Det ble feiret hver gang det ble gjort en feil, det ble jublet når noen bommet og «hæla gikk i taket» når ballen buet nettet.

Svunnen tid og tapte mål

Så skjedde det en ytterst bisarr situasjon. Norge fikk en to-minutter, som ble akkompagnert av Billie Eilish sin låt «Bad Guy» for anledningen, men da dommeren gikk for å diskutere noe med sekretariatet, stoppet ikke klokken, så hele to-minutteren gikk uten at noe spill skjedde.

For å fikse opp i dette satte de klokken tilbake, men presterte samtidig å slette ett av Norges mål. Når kampen endelig kom i gang, rotet de franske spillerne til det utsatte angrepet sitt og Norge fikk utlignet. Ikke at måltavlen ble oppdatert av den grunn. Det var én person ansvarlig for å telle poeng. Én. Vedkommende hadde nok en spesielt dårlig dag på jobben.

Det ble raskt organisert et internasjonalt intra-journalistisk notat av stillingen da vi ikke lenger stolte helt på de digitale verktøyene som ble gitt oss. Takk og lov for fysiske hjelpeark. Etter pause kunne vel knapt noe sies å gå Norges vei, med haugevis av rare feil og klønerier. Det er vel det som skjer når en først møter kvalifisert motstand i kamp nummer seks i en turnering.

Halvveis gjennom andre omgang var lagene igjen likt, 19–19. Kun det siste kvarteret betydde noe nå, og Silje Solberg reddet nettopp en syvmeter. Om lydnivået var høyt før, så var det Snoop Dogg-nivå nå. Slag for  slag fulgte lagene hverandre til siste minutt, det sto 23–23, Fransk timeout. De skåret, Norge tok timeout, tredve sekunder igjen – et angrep. Målvakten ut, syv-mot-seks-spill. Skogrand satte det avgjørende skuddet i benene på den franske målvakten Glesner. Frankrike vant 24–23. Om dette skulle bli finalen, ville det bli det en heidundrande finale. I etterkant kan jeg si at det ble det.

LES OGSÅ:  Nå blir det 24 prosent dyrere å dra på Sits treningssentre

En blodig irriterende målvakt

Kvartfinale, siste kampen i Trondheim og den siste min gratisbillett dekket. Med vemodighet tok jeg turen opp til mediesetene, det som har blitt et kjærkomment skjulested for meg gjennom eksamenstiden. Når salen veivet lommelyktene, var det et storslått skue. Fra den første dagen med gretne gubber som nektet å danse på kamera, har Trondheim spektrum kommet langt.

Spenningen var til å ta og føle på, både på tribunen og på banen, hvor ingen av lagene virket å ville skåre først. Nesten fem minutter, syv-meter og to kontringer til Norge måtte til før ballen landet i mål. Med stor frustrasjon så jeg et Norge som fortsatte slik de gjorde i andre omgang mot Frankrike, allergiske mot å skåre.

Håndballreglene var fortsatt noe forvirrende for oss over tredve meter unna, men med litt seminarvirksomhet mellom meg og min nederlandske kollega rundt en syv-meter, ble det i hvert fall oppklart at du ikke kan blokke helt for en spiller som hopper inn mot mål.

Så var det noen som fikk to minutter, men hvem? Det var det ingen som visste før en relativt forvirret Aardahl ble bedt om å sette seg og dommeren signaliserte en firkant igjen. På stadion var det ingen informasjon, så jeg lente meg over bordet for å se på skjermen til Høglund at var-avgjørelsen på et eller annet vis endte med at Mørk også ble utvist.

Selv med spillere på syndebenken fosset Norge fremover i angrep, og idet nederlenderne tok timeout tre mål bak, snudde jeg meg til mine nederlandske kolleger og spurte: «Hva skjedde med Tess Wester? Hun var blodig irriterende å møte».

Nettopp denne beskrivelsen av den legendariske nederlandske målvakten resonnerte veldig godt med min kollega, som uvisst for meg var her for å lage dokumentar om – ja, du gjettet riktig – Tess Wester.

Idet kampen, nederlandsk deltagelse og verdensmesterskapet for Trondheims del var over, var de nederlandske journalistene nødt til å løpe ned for å filme, men ikke før de fikk sitert meg på den norske supporters oppfatning av Wester. Så om du noen gang ser en nederlandsk dokumentar om Tess Wester, så vet du hvorfor de tror nordmenn synes hun er «bloody annoying».

LES OGSÅ:  Realistiske nyttårsforsett for studenter