Når «Norges frieste talerstol» blir et hinder for god debatt

I lys av protestene rundt Lysglimt Johansens besøk stiller Samfundetleder Tale Bærland spørsmålet: «Hvem er for ekstrem for talerstolen?» Tilsynelatende er svaret ingen. Her i Trondheim skal vi unngå «amerikanske tilstander», der debatt stenges ned. Dessverre er det ikke dette som er poenget. Ytringsfriheten garanterer ingen å være innleder på Studentersamfundet og det var også derfor jeg stemte for å stryke punktet der Lysglimt talte. Ikke for å kneble, men heller for å ikke gi ham den legitimiteten som en ekspert på Donald Trump. Om Lysglimt skulle så ønske å gå på talerstolen sammen med resten av oss uten spesielle kvalifikasjoner for å være der, så ville jeg for all del ikke forsøkt å stoppe ham.

Les også: Demonstrasjon og kontroverser rundt samfundsmøte

Bærland sier personene bak et arrangement har et ansvar for hvorfor man inviterer en person og hvorvidt denne personen bidrar til debatten. Det er jeg helt enig i, jeg kunne gjerne tenke meg å se en refleksjon rundt dette fra Samfundetstyret. I min mening ble debatten om Trump dårligere av Lysglimts tilstedeværelse. Hadde han noe nytt å tilføre debatten? Det meste han presenterte var en omformulering av Trump sin retorikk. En del av det handlet om Lysglimt selv, om hvilket stort offer han er som blir angrepet for meningene sine og hvor fantastisk viktig han er. Mest av alt virket det som Lysglimt og hans støttespillere i salen trodde dette møtet handlet om Hillary Clinton.

Les også: Styret valgte å ikke trekke Lyglimt Johansens invitasjon

Dette springer ut fra den fundamentale misforståelsen om at en sak alltid har to sider. En sak har mange, mange hundre nyanser. Man må ikke være enten for eller imot Donald Trump. Skal vi diskutere global oppvarming trenger vi ingen klimafornektere og skal vi diskutere andre verdenskrig trenger vi ingen holocaustfornektere. Det er kanskje satt på spissen, men dette er også gjennomgående. I fjor hadde Samfundet debattmøte i anledning Pride om transpersoner og inviterte Tonje Gjevjon, som har som sin hjertesak at det kun finnes to kjønn. Det som kunne blitt en interessant debatt handlet stort sett om man var født med utovertiss eller innovertiss. Som med Lysglimt valgte man også her å ignorere at dette er innledere som stigmatiserer andre mennesker. Ikke majoriteten av Samfundets medlemmer, som nikker anerkjennende av at vi har vært sjenerøse nok til å slippe til noen vi er uenige med, men noen av de mest utsatte gruppene i samfunnet.

Det er klart at dette ikke hadde vært et tema hvis det ikke var for Lysglimt Johansens tidligere uttalelser. En som kommer med retorikk om «negroid rapkultur» som årsak for skyting på utesteder og snakker om «jødelobbyen» som kontrollerer Norge er ingen vi bør løfte fram som ekspert. Jeg tror og håper at de aller fleste av oss ved Studentersamfundet ikke ønsker at ideene til Alliansen og Lysglimt Johansen skal spre seg. Jeg forstår at mange mener at det beste er å la Lysglimt uttale seg og så diskutere mot ham. Å dysse ned ekstreme meninger gjør ikke at de forsvinner, men det gjør nok ikke å invitere dem inn i Storsalen heller. I hvilken grad vi skal tolerere intoleranse er nok en av vår tids viktigste spørsmål, som jeg tror Samfundet kan være et godt sted å diskutere.

Les også: – NTNU kan lære noko av Berkeley

Det som er en dårlig idé er invitere hvem som helst uten refleksjon. Det er synd at begrepet «Norges frieste talerstol» utnyttes som en måte å slippe unna å ta noe form for stilling til hvem man inviterer eller å ta noen form for ansvar for det som ytres fra talerstolen. Dette er ironisk nok, drepende for debatten. Samfundet må faktisk bære et visst ansvar for hva som sies på vår invitasjon. Bærland sier hun er skremt av det som skjer ved amerikanske og britiske universiteter. Jeg er heller ikke enig med alt som skjer der, men én ting vi kan beundre er viljen og evnen til å ta standpunkter. Argumentene Samfundetlederen presenterer kan brukes for å rettferdiggjøre hvem som helst. Å si at ingen er for ekstreme blir en nærmest nihilistisk tilnærming til hva som er rett og galt mens vi klapper oss selv på ryggen for å være så storsinnede.