Hvem er for ekstrem for talerstolen?
Det er et spørsmål jeg ønsker å ta tak i her og nå. Spørsmålet om hvor fri skal Norges frieste talerstol være? Og til hvilken pris?
Storsalen har lenge flottet seg med å kunne si at vi har Norges frieste talerstol. Og dette er ikke noe vi skal ta lett på. Studentene har gjennom årene hatt som ansvar å stille spørsmål rundt det etablerte. Stille spørsmål som andre ikke har turt å stille. Jeg synes det er skummelt å se på det som skjer ved flere universiteter, både i Storbritannia og USA, for å ta noen eksempler. Debatter har blitt avlyst på grunn av protester. Protester rundt at inviterte innleder har tidligere ytringer som ikke er innenfor det den gemene hop oppfatter som riktig. Men er dette egentlig en gyldig grunn til å avlyse et arrangement?
Les debattinnlegget: – Protest verka som ein sport på lik linje med amerikansk fotball, og det heile verka både litt skremmande og innbydande.
Jeg dro fram Storbritannia og USA her av en grunn. Dette er land som deler flere norske verdier. Land med demokrati. Land som beskytter ytringsfriheten. Har vi glemt hvem ytringsfriheten skal beskytte? I land hvor styresmakten er bestemt gjennom demokratiske valg, eksisterer ikke ytringsfriheten for å beskytte de ukontroversielle meningene til “folk flest”. I land som Norge eksisterer ytringsfriheten for å passe på de med meninger som skiller seg ut. Dette er kanskje noe man glemmer litt for fort i dagens samfunn. Det skal være rom i Norge for å kunne stå for egne meninger, selv når disse meningene blir sett på som kontroversielle.
Selvsagt har de som står bak arrangementet også et ansvar. Hvorfor inviterte vi akkurat denne personen? Bidrar hun eller han med et nytt synspunkt og vil personen bidra i diskusjonen? Det må ligge mer til grunn bak en invitasjon, enn at det vil skape engasjement rundt arrangementet. Vi må også tenke over om et tema i det hele tatt er verdt eller relevant å ta opp.
Les også: Samfundetstyret velger å ikke trekke invitasjonen til Lysglimt
Samfundsmøtene har et format som gjør det mulig å invitere innledere med ulike holdninger. Ja, man gir personer et talerør, en plattform. Men Samfundsmøtene er mer enn bare et talerør. Det er en dialog, ikke en monolog. Innlederne må kunne diskutere sine meninger med salen, og dette legger vi til rette for under sofapraten. Her inviterer vi dere til å ta del i diskusjonen, til å ta en del i samtalen. Samfundet har alltid vært et sted for debatt, og denne rollen må vi ta alvorlig. Og vi må ikke glemme hvem det er som sitter i salen: Studenter.
Studenter er voksne mennesker med evnen til å reflektere. Dere har evnen til å stille kritiske spørsmål. Både rundt tema og person. Er ikke kildekritikk noe vi har lært gjennom x-antall år med skolegang? Har vi ikke lært at det er viktig å stille spørsmål? Ja, det kan være tøft å høre ytterliggående meninger. Å lukke ørene for andres meninger er innimellom det letteste, men du bør ikke unngå å snakke med mennesker med meninger som skiller seg fra dine egne bare fordi det er enkelt. Det er viktig å høre andres synspunkter! Og er ikke Samfundsmøtene et ypperlig sted for nettopp dette? Et arrangement hvor man selv har mulighet til å bidra til samtalen, et sted med dialog.
Les også: Demonstrasjon og kontroverser rundt Samfundsmøte
