Snakk om det, mann!

Rådgiver og frivillighetskoordinator i Ros, Anne Benschop Plathe, forteller at spiseforstyrrelser handler om å ha et anstrengt forhold til mat, kropp og vekt, der dette kan bli så altoppslukende at det påvirker livskvaliteten.

– De fleste har sett et bilde eller en illustrasjon av en veldig undervektig jente som ser i speilet og ser en stor kropp, og tenker at dette er det som typisk karakteriseres som en spiseforstyrrelse, sier Plathe.

Spiseforstyrrelser er sammensatte og kan vise seg på ulike måter. Spiseforstyrrelser er ofte en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser på, noe som kan resultere i angst og uro rundt mat og kropp. Endringer i rutiner og regler knyttet til mat kan dermed være et tegn på spiseforstyrrelser.

– Dersom du prioriterer mat, spising og trening over sosiale ting, eller over ting du tidligere har likt, kan dette være et tegn. Samtidig er vekt ofte ikke en indikator, ettersom de fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige eller overvektige, hevder Plathe.

Spiseforstyrrelse som mestringsstrategi

Selv om spiseforstyrrelser er et kjent problem i dagens samfunn, er lidelsen fortsatt tabubelagt. Plathe forklarer at lidelsen fortsatt er preget av ulike holdninger, myter og stigmatisering. 

– Spiseforstyrrelser er knyttet til mye skam. Ettersom mat er så elementært i livene våre, blir det skamfullt i seg selv at man ikke får til noe så grunnleggende, forklarer Plathe.

Samtidig kan en spiseforstyrrelse også være en mestringsstrategi for å håndtere vanskelige tanker og følelser, noe som kan gjøre det utfordrende å be om hjelp.

– Man blir redd for at noen skal ta det fra deg, for hva står man igjen med da, og hvordan skal man da klare å håndtere det som er vanskelig i livet? sier Plathe.

Plathe forteller videre at endringer ofte kan være vanskelig for mange mennesker, og at dette derfor kan være en utløsende årsak til spiseforstyrrelser. Hun trekker eksempelvis frem det å begynne å studere som utfordrende for mange.

– Det å skulle flytte hjemmefra for første gang til en helt ny by med nye mennesker, kan være fryktelig vanskelig. Kontrollering av mat kan bli en mestringsstrategi for å klare å stå i alt som en ikke klarer å kontrollere, forklarer Plathe.

 LES OGSÅ: Fascisme er ikke «gutta»

Det å tørre å snakke om det

Else Gjerding er frivillig i Ros og tror at mange kan synes det er vanskelig å snakke om erfaringer knyttet til spiseforstyrrelser. 

– Jeg tror man ofte blir møtt med frykt, særlig fra pårørende, som kan tenke at: «Dette er jo ikke normalt», sier Gjerding.

Derfor er det viktig at de som lider av spiseforstyrrelser får muligheten til å snakke om det og at pårørende tør å ta det opp.

– Jeg tenker at det viktigste man kan gjøre er å spørre, samt uttrykke sin bekymring. Man bør ikke være konfronterende, men heller åpen og undrende, påstår Plathe.

Ros er derfor et lavterskeltilbud som gir råd og veiledning til de som har et anstrengt forhold til kropp, mat og vekt.

– Mange av oss ansatte, men også frivillige i Ros, har egen erfaring med spiseforstyrrelser, gjerne i kombinasjon med faglig relevant bakgrunn, forklarer Plathe.

Til tross for dette er det fortsatt vanskelig for mange å tørre og be om hjelp, særlig for gutter og menn.

Spiseforstyrrelser – en kvinnelidelse?

Spiseforstyrrelser har lenge blitt sett på som en lidelse som primært rammer kvinner. Forskning de siste årene indikerer imidlertid at langt flere menn har spiseforstyrrelser enn først antatt.

– Våre tall fra Ros viser at det bare er fem til seks prosent av de som tar kontakt

med oss som er menn eller gutter. Men vi vet også at det finnes store mørketall, forteller Plathe.

Ettersom spiseforstyrrelser ofte blir knyttet til kvinner, kan det være vanskeligere for menn å be om hjelp.

– Det viktigste vi kan ta med oss er at spiseforstyrrelser ikke er en kvinnelidelse. Dersom du er mann og du har en oppfatning av at spiseforstyrrelse er en kvinnelidelse, så er det jo selvfølgelig vanskelig å be om hjelp, forklarer Plathe.

Plathe forteller videre at det er vanskelig å knytte et spesifikt kjønn til én diagnose. Menn kan ha både anoreksi, bulimi og overspisingslidelse. Det handler ikke om å passe inn i en spesifikk diagnose, men at det er et spekter fra et sunt til et usunt og skadelig forhold til kropp og mat.

– Jeg tror en fort kan se etter symptomer på den stereotypiske 14 år gamle undervektige jenten, men spise forstyrrelser ser veldig forskjellige ut fra person til person. Jo lenger man er unna stereotypen, desto vanskeligere er det å snakke om det, samt å få hjelpen man har behov for, hevder Plathe.

Gjerding opplever blant annet at gutter sjeldent har mange andre å snakke med, hvor det kan være særlig vanskelig å snakke med kompiser.

– Jeg har erfart i samtaler med gutter og menn at de kanskje ikke har så mange å kaste ball med. Slik sett er det veldig fint å møte dem her, ettersom de opplever at det kanskje ikke er så farlig å prate om dette likevel, sier Gjerding.

Plathe legger til at det kan være vanskelig for gutter å vise seg fra en følsom side.

– I de tradisjonelle kjønnsrollene så skal gutter være sterke og ikke vise så mye følelser. Mange tenker nok at det å være sårbar kan bli sett på som en svakhet, sier Plathe.

 LES OGSÅ: Boksing er for jenter

Åpne og ærlige refleksjoner fra en student

Student Stian Øien har store deler av livet sitt hatt et anstrengt forhold til mat, kropp og vekt. Det startet med lite matlyst og han ble undervektig og underernært. Som en konsekvens av dette fikk han profesjonell hjelp der han var nødt til å gå opp i vekt.

Senere, som normalvektig, utviklet dette seg til en spiseforstyrrelse der han så på sitt tidligere tynnere selv som idealet.

– Det utviklet seg etter hvert til at jeg hadde et problem med mitt eget

utseende og selvbilde. I mitt hode har jeg et bilde av hvordan jeg så ut tidligere som ikke reflekterer personen jeg er i dag. Og på grunn av det føler jeg meg ukomfortabel med meg selv, sier Øien.

I dag forteller Øien at han fortsatt sliter med å akseptere sin egen kropp.

– Jeg har aldri veid så mye i mitt liv som jeg gjør nå. Jeg må innrømme at det gjør meg ekstremt ukomfortabel å se meg selv i speilet, sier Øien.

Det å ikke føle seg vel i speilet kan føre til vanskelige og destruktive tanker.

– Jeg har tatt meg selv i å tenke at dersom jeg ikke spiser, kan det føre til at jeg går ned i vekt. Da må jeg aktivt ta meg selv i å tenke at dette ikke er en sunn tankegang, innrømmer Øien.

Selv om Øien forteller åpent om hvor vanskelig det er å akseptere sin egen kropp, synes han likevel det er vanskelig å innrømme overfor seg selv at han har spiseforstyrrelser.

– Jeg har prøvd å overtale meg selv til at jeg ikke er direkte syk. Det er vanskelig for meg å innrømme for meg selv at jeg er syk og at jeg trenger hjelp, erkjenner Øien.

Vanskelig å be om profesjonell hjelp

Selv om han tidligere har fått profesjonell hjelp, vegrer han seg likevel nå for å be om hjelp. I dag er kjæresten hans heldigvis en god hjelp og samtalepartner, som prøver å overtale ham til å oppsøke hjelp på ny.

– Det å si ting høyt, det å fortelle det til noen, det gjør det mye mer virkelig. Det gjør det til et aktivt problem som jeg må ta tak i, og det er noe inni meg som ikke vil erkjenne det. Det er skummelt, forteller Øien.

Selv om mange av hans nærmeste venner vet at han har hatt spiseforstyrrelser, synes han imidlertid at det kan være vanskelig å snakke om dette på et dypere nivå.

– Jeg er veldig åpen med å fortelle folk at jeg har hatt spiseforstyrrelser, men det er nok ikke så mange som vet i detalj om mine erfaringer og tanker knyttet til dette.

For Øien er det vanskelig å oppsøke profesjonell hjelp, ettersom han er redd for å skuffe folk og dermed være en byrde for andre.

–Jeg er redd for å skuffe de som prøver å hjelpe meg. Det forventes jo at jeg skal jobbe med meg selv, men dersom jeg ikke klarer det, kaster jeg bort både deres tid og ressurser, sier Øien.

Øien har imidlertid fortstått at det kan være vanskelig å gå hele veien alene.

– Det er noe jeg har innsett de siste årene, at jeg trenger hjelp fra de rundt meg. Jeg har tidligere trodd at jeg har blitt frisk, men så kommer de vanskelige tankene plutselig tilbake. Jeg tror ikke at jeg klarer å bli frisk alene, hevder Øien.

Videre forteller Øien at han opplever det som mindre vanskelig å prate med mennesker som har liknende erfaringer,  og tenker at dette kanskje kan være neste steg.

– Dersom andre forteller meg om sine utfordringer og problemer, er det mye lettere for meg å åpne meg opp og fortelle at jeg har opplevd noe liknende, sier Øien.

Hvordan snakke om ting som er vanskelig som mann?

Øien forteller at han kjenner seg igjen i det kjente fenomenet om at det kan være vanskelig for gutter og menn å snakke om ting som er vanskelig.

– Jeg vil ikke vise meg svak, da vil jeg heller holde det inni meg. Problemet er bare at dersom jeg prøver å ikke tenke på det, kommer det bare sterkere tilbake, forteller Øien.

Han tror imidlertid ikke dette kun gjelder menn, det gjelder også for kvinner.

– Terskelen for å prate om spiseforstyrrelser er kanskje lavere for kvinner. Jeg synes det er kjempefint dersom kvinner klarer å snakke om disse tingene. Men jeg vet ikke helt hva som er løsningen for menn, sier Øien.

 LES OGSÅ: Hvordan jeg fikk leselysten tilbake – en liten leseguide til høsten

Gleden av å dele et måltid sammen

Videre forteller Øien at overgangen fra å bo hjemme hos foreldrene til å flytte for seg selv for å studere var utfordrende.

– Da jeg først flyttet for meg selv var det veldig vanskelig. Det var plutselig ingen som bestemte hva og når jeg skulle spise, sier Øien.

For Øien har imidlertid det å dele et måltid sammen med kjæresten vært til god hjelp.

– Jeg er veldig glad i å lage mat, men det er ikke veldig inspirerende å bare lage mat til seg selv. Nå har jeg en kjæreste jeg kan lage mat til. Det at jeg bor med kjæresten min gjør at jeg klarer å spise mer regelmessig og oftere enn hva jeg ville gjort dersom jeg bodde alene, forteller Øien.

Hvordan hjelpe andre som pårørende?

Avslutningsvis spurte vi Øien om han hadde noen råd til pårørende for hvordan man kan hjelpe de som står en nær som har et anstrengt forhold til kropp, mat og vekt. 

For Øien har det å ha en kjæreste han kan prate med og dele måltider sammen med, vært gode hjelpemidler. Han legger imidlertid til at det som hjelper for ham, ikke nødvendigvis hjelper for andre.

– Jeg tror det viktigste er å være støttende, der en skaper et rom der det er greit å snakke om ting. Det skal ikke føles som et nederlag å søke hjelp, avslutter Øien.

Else Gjerding er tidligere medlem av Radio Revolt, som også er en del av Studentmediene i Trondheim.

LES OGSÅ: Derfor fikk du mail om kurs i voldshåndtering