Historier fra Trondheims minst pålitelige jungeltelegraf

Det røde huset er i dag like synonymt med Samfundet som ski er med nordmenn. Men det var ikke der Studentersamfundets første møter var. De forekom i festsalen på Norges tekniske høgskole, én av forløperne til det som i dag er NTNU. Festsalen var altfor liten, selv for en linjeforening.

Da NTH gjorde om denne salen til en tegnesal i 1912, ble Samfundet nødt til skaffe seg nye lokaler. Dermed gikk det til at Emil Melle med pågangsmot, vilje, dumdristighet og lettsindighet på mystisk vis presterte å kjøpe den gamle sirkusbygningen ved siden av Prinsen kino, uten egentlig å ha noe å kjøpe den for.

Bygget vi kjenner i dag, ble påbegynt i 1927 og har cirka 300 rom fordelt på minst 40 ulike gulvnivå. Faktum er at ingen faktisk vet nettopp hvor mange rom det er, på grunn av flere ombygginger og mangelfulle plantegninger. I disse mange hundre rom er mange historier gjemt.

At bygget noen ganger refereres til som en ren labyrint, er ikke dermed helt med urette. Kanskje er det lurt å benytte seg av den røde tråd for å finne veien ut igjen.

Komitéer og økonomi er fandens løsning

16. desember 1910 klokken ett på natten på Rørosbanen mellom Kristiania og Trondheim ble den første avgjørelsen av Samfundets lederkomité tatt, med flertall tre mot to. De skulle sette opp revyen «Jomfruen» istedenfor «Studenterløier». Det skulle ha seg slik at ikke bare er dette den eneste avgjørelsen en slik komité noensinne har gjort på Samfundet, men studentteateret, SiTs forgjenger, opphevde avgjørelsen like etter.

Det var ikke bare komitéer som skapte trøbbel for Samfundet; lenge led de under store finansielle problemer. En lang periode var de nødt til å leie ut mesteparten av lokalene på huset. I denne turbulente perioden måtte man smyge seg mellom husmorlag, fiskeentusiaster, strikkeklubber og andre leieboere for å få seg en øl på Klubben, Samfundets ene frisone fra utleie til utenforstående. Tenk deg å danse i Bodegaen mens Gertrud prøver å lære bort smørkjerning.

Pølseskandalen

Finansieringene er heller ikke de eneste problemene Samfundet har hatt opp gjennom årene. I dets oppstart var det stadige krangler med Trondhjems tekniske læreanstalt (TTL), noe som kulminerte i et møtereferat i TTL sin egne avis Fremad, februar 1911:

«Saa var det serveringen av pølserne!!! Hvorfor ikke sørge for nogen bestemte til at servere disse, saa det muligens kunde blit pølser til alle sammen! Naare komiteen utsteder flere end det beregnede antal billetter, hvorfor saa ikke sørge for det tilsvarende antal pølser.»

Dette var det eneste fellesmøtet mellom de to partene. Det forekom dog noe samarbeid mellom Samfundet og TTL. Deriblant oppstod det paradoksale tilfellet at Studenten, hovedrollen i samfundetrevyen «Maxis» ved premieren i 1913, ikke ble spilt av en student, men noen fra TTL istedenfor.

Underjordisk festtrikk

Strossa, i kjelleren på Samfundet, er et sted det verserer mange historier rundt. Strossa skal etter sigende ha vært det første stedet i Norge hvor det ble reklamert med toppløs servering. Det er mangel på bilder, av forståelige årsaker. Én viktig årsak er at det var et reklamestunt, og ikke noe som faktisk skjedde.

Dette er dog ikke den eneste myten som omhandler Samfundets dypeste rom. Det finnes en historie om at det en gang på 30-tallet var en gjeng studenter, ledet av en deltidsstudent og -trikkefører, som tok spadene fatt. De skal ha gravd et hull under Samfundet, for så å ha kjørt en kondemnert trikk inn under bygget og brukt det som privat festplass. Tenk å grave ned nattbussen hjem fra Samfundet, men med servering av øl.

De offentlige kildene hevder derimot at en strosse ble gravd ut under UKA-67, ment som en utvidelse av Herreklubben. Strossa ble da Trondheims første diskotek, en pub kalt Pub-a-gogo. I 2000 ble Strossa igjen overtatt av frivilligheten, og i 2019 omgjort til ginbaren vi kjenner i dag.

Tysk okkupasjon av Storsalen

Historier har også blitt formet rundt de få årene innehaverne av Samfundet verken var Gertrud med smørkjernen eller selvdiagnostiserende psykologistudenter med pils på resept. I årene 1940–45 ble det talt tysk i det røde hus ved Elgeseter bro, og i Storsalen holdt sirkusshow med ponnier.

Da studentene fikk gjeninnta sitt eget hus den 8. mai 1945, så de seg rent nødt til å skuffe hestemøkk ut av Storsalen. Ni dager senere, og bare med en lett eim av ammoniakk i luften, samlet det seg 14 000 mennesker i Storsalen for å synge kongesangen og «Ja, vi elsker» .

De Sorte Faars Ridderskab

Den 7. juni samme år kom også Hertugen av Belfaar, De Sorte Faars Ridderskab’s høyeste beskytter, på besøk, eller som han er bedre kjent på folkemunne: Hans Kongelige Høyhet kronprins Olav.

Dette ridderskapet, med sine mang- foldige ordspill basert på sau og intern humor, går helt tilbake til 1916 og er stiftet for å ære særdeles god tjeneste i frivilligheten.

Bak denne ordenen står den mystiske figuren Hans Væderhæftighed Herren og Stoermesteren H.M. Grisen. Denne tittelen har han hatt siden 1916, og han besitter den fortsatt. Særdeles få har sett ham i det daglige, og de som har, nekter å dele detaljer.

Hans natur er bestridt, men han skal ha vært representert ved ridderpromosjonene i 1918 og 1920 av den daværende formannen, hvis ansikt er sagt å ha båret preg av «overnaturlig stupiditet».

Et eksempel på naturlig stupiditet finner vi i det første nummeret av «Avisen», forløperen til Under Dusken, hvor forsiden rett og slett ikke er ferdig. Møtet hvor forsiden skulle presenteres, hadde nemlig blitt fremskyndet samme dag, så tegneren ble aldri ferdig. Prokrastinering skjedde med andre ord da også.

Slitne gamle lokaler

Kanskje var det derfor det i en tidligere utgave at dette magasinet ble erklært at «Våre (Samfundets, journ. anm.) lokaler er i en miserabel forfatning, vårt leseværelse er verdens største rothus, det stinker i gangene, det drypper fra takene, det slarker i dørene og de få lenestolene har som regel 3 ben (...).» Dette ble skrevet i 1915, mange år før det røde huset stod ferdig i 1929.

Kanskje er det ikke overraskende at et hus med smale og trange ganger, bortgjemte rom og et klientell fullt av ungdommelig fantasi og alkohol- toleranse er opphav til én og annen myte; det er få plasser jungeltelegrafen har flere knuter på tråden enn på ferden fra Bodegaen til Klubben.

Når nybygget etter planen skal stå klart om litt over ett år, er det 98-års jubileum for bygget. Det at det akkurat ikke er et 100-­årsjubileum, er på sin egne rare måte svært passende for Studenter- samfundet.

Historiene er hentet fra: Studenter i den Gamle stad, Studentersamfundet i Trondhjem gjennem 25 år, Vår egne lille verden: Studentersamfundet i Trondhjem, Samfundets arkiv og Radio Revolts podcast Huset.