En norsk gutt vinker farvel

Norske Gutter er et av de mest politiserte, innflytelsesrike og kontroversielle bandene som har grodd frem i dette steinete kongeriket. Frem til 1972 var homofili ulovlig i Norge, og i 1980 stiftet den fargerike aktivisten Stein Fosslie et band som var både vulgært, radikalt og åpent homofilt.

Fosslie, også kjent som Stein Støtt, var allerede en kjent figur i Oslos undergrunnsmiljø. Fra tiden sin i anarkistbladet Gateavisa i 1970-årene til opprettelsen av det seksualpolitiske tidsskriftet Supergutt, har Fosslie vært en taktsetter for progressive bevegelser. Da punken knuste glasstaket i Norge i 1980, tok han inspirasjon fra internasjonale strømninger og skapte et band som skulle sjokkere og provosere både musikalsk og tematisk.

Norske Gutter skapte seg et lite, men viktig navn i den tidlige punken. Singlene deres hadde også new-wave-elementer med drivende piano- og gitarriff. Låtene «Mamma, Mannen Gav Meg Gonorré», og ikke minst «Gud Signe», kunne vært en Starbucks-reklame, gitt måten norske friele-, ali-, og kjeldsbergslurpere satte den brune væsken i halsen på. Teksten er grovt ærlig, humoristisk og selvsikker. Norske Gutter var Fosslies verktøy for å provosere og sjokkere.

LES OGSÅ: Kvinnehelse er folkehelse

Fosslie tilhørte en gruppe homseaktivister som kalte seg Soperliga’n. I en periode hvor Norge sensurerte musikk og holdt homobevegelsen på avstand fra den politiske venstresiden, var det subkulturen, det skeive miljøet og punk- og rockescenen som omfavnet Fosslie og budskapet hans. 

Bandet samarbeidet med flere fremtredende artister fra undergrunnsscenen, som Michael Krohn (Kjøtt og Raga Rockers), Jørn Christensen (De Press) og Joackim «Jokke» Nielsen. «Vi ville ikke være som folk flest. De var kjedelige», uttalte Fosslie om tiden sin som aktivist.

Fosslie forble en aktiv stemme i miljøet, selv om bandet Norske Gutter i utgangspunktet hadde begrenset levetid. I 1992 ga bandet ut en EP med medlemmer fra noen av de store norske bandene som DumDum Boys, Go-Go Gorilla og Sister Rain.

I sommer døde Stein Fosslie. Låten «Yeah Yeah Yeah», utgitt posthumt på Fucking North Pole Records, er et siste farvel til landet som gradvis har blitt mer «roggbif» og aksepterende. Singelen ble spilt under en seremoni på Oslofjorden, hvor Fosslies aske ble spredt. Låten er en energisk, optimistisk hyllest til livet. Den er også litt snodig mikset med masse gitar- og stemmevreng. Teksten oppsummerer på mange måter Fosslies egen livsfilosofi. Han var en provokatør av rang, men det aller viktigste budskapet var drevet av et ønske om å gjøre verden litt mer inkluderende.

LES OGSÅ: Kostymefesten som ble større enn disko