Militærdisiplin ble løsningen for NTNU-studenten

Konseptet som tar unge voksne gjennom en dannelsesreise, ble et nødvendig vendepunkt for Idas mentale helse. Hun mener noe av løsningen for ensomhet og psykiske plager blant norske studenter kan ligge her. 

– Jeg mener dette burde finnes på resept. 

En tid preget av stress, uro og ensomhet 

– Det var noen dager der jeg rett og slett var så mye på telefonen at jeg følte meg sjuk. Jeg ble helt rar.

 Ida beskriver livet før Kompani Lauritzen som isolert og preget av engstelse og overdreven selvbevissthet. Hun fryktet å gjøre feil og følte ofte på usikkerhet ute i offentligheten og i sosiale situasjoner. 

– Jeg var redd for alt fra å snuble i offentligheten til at kjæresten min snakket for høyt på bussen, forteller hun. 

Redd for hva andre ville tenke, satte selvbevisstheten seg i kroppen og ble med henne i alle livets situasjoner. 

– Hvem skal jeg prate med? Ser dette greit ut? Hva hvis dette skjer? Alle «hva-hvis»-ene satte seg skikkelig i kroppen, fortsetter Ida. 

Hun beskriver en tid preget av manglende driv og motivasjon, noe hun hadde mye mer av i barndommen. 

– Jeg savnet en hverdagsgnist. 

Jeg var sjalu på «lille Ida» for den gnisten hun alltid hadde. Ida var fanget i et mønster hun beskriver som trygt, men destruktivt. 

Hun søkte trøst i gaming og skjermbruk hjemme på pikerommet, i en flukt fra vonde tanker og stress. 

– Det var lettest å isolere meg, men det er veldig tungt når man egentlig trenger noen, utdyper Ida. 

Hun beskriver ensomheten som nærmest selvpåført. Gjennom skjermens verden kunne hun unngå å konfrontere det som var vanskelig. Likevel fikk hun erfare at å skyve problemene foran seg, forverret situasjonen. 

– Gamle Ida var veldig ensom. Jeg søkte meg mye vekk fra mennesker. Med én gang jeg hadde muligheten, så isolerte jeg meg. 

Ida forklarer hvor vanskelig hun opplevde det å ha samtalen om ting som var vondt, og hvor mye lettere det var å ty til skjermen og skrolle seg bort. 

– Det føles feil å si at jeg tok den enkle veien ut, men det var jo det det var. Det var lettest, forteller hun.

LES OGSÅ:  NTNU vil at de skal bryte reglene, arkitektstudentene vil lære dem

Press og forventninger

 Da hun høsten 2023 begynte på NTNU, kjente hun raskt på presset ved å være student. Behovet for å tilfredsstille forventninger i samfunnet preget henne. 

– Jeg begynte på NTNU og tenkte: «Jeg må jo få til å få høyere utdanning.» Det presset med at man skal ta høyere utdanning var noe jeg ofte tenkte på, men som jeg ikke delte med veldig mange.

 Kombinasjonen av press og stress ble en ond sirkel, som vokste seg større og større. 

– Jeg var ikke særlig flink til å møte opp og gjøre det jeg skulle. 

Det stresset meg enda mer. Da var det like greit å bare ta en beslutning. 

Hun beskriver beslutningen om å droppe ut av studiet som en stor lettelse, og opplevde det valget som både riktig og viktig. 

En tøff, men nødvendig omstilling 

Innlosjert på Bømoen leir ble Ida fratatt alt som opplevdes trygt; gaming, telefonbruk og kjæresten ble erstattet av strenge rutiner, fysisk krevende utfordringer og en helt ny hverdag med nye mennesker. 

– Det var helt jævlig å være der, sier hun om starten, men legger raskt til at hun nå savner det. 

Hun ønsket å utfordre seg selv på en helt annen måte, men regimet i troppen var benhardt. Ida møtte krav hun aldri tidligere hadde kjent på. 

– Alt som var trygt, var plutselig borte, og det er egentlig ganske greit. Jeg tror ikke alt vi føler er trygt, er bra for oss. For eksempel å gjemme meg bort i spillverdenen. Det føles godt der og da, men har ikke vært bra for meg. 

Hun beskriver hvordan følelser, som vanligvis kunne fortrenges, nå ble tvunget frem i lyset. Det å takle dem ble en konstant prøvelse. 

– Å ta én ting av gangen var det eneste som hjalp. Sakte, men sikkert opplevde Ida større grad av trygghet, og hun evnet bedre å takle utfordringene som kom hennes vei. 

– Jo mer stress man blir utsatt for, jo mindre stressende blir ting. Litt etter litt flyttet komfortsonen min seg, reflekterer hun. 

Ida beskriver også en stor respekt og beundring for befalet. 

Hun trekker særlig frem de pedagogiske evnene deres og omsorg for deltakerne som et viktig element på veien mot å få det bedre. 

– Man skulle tro at man ble redd befalet, men jeg skulle egentlig ønske at jeg hadde en liten fenrik på skulderen hele tiden. 

Før programmet taklet jeg dårlig at noen stilte krav, men sånn er det ikke lenger.

LES OGSÅ:  Gled deg til å kle deg – med god samvittighet

Ettermælet og veien videre

 Den dimitterte realitydeltakeren kom ut fylt av en rekke erfaringer rikere, og hadde nå et helt annet utgangspunkt for å takle livets små og store utfordringer. 

– Jeg er jo en helt ny Ida. Jeg føler meg så mye tryggere på meg selv. Jeg klarer å stå opp for meg selv, og er blitt flinkere til å stille krav til meg selv også. 

Ida forteller om de små forandringene så vel som de store. 

Blant annet trekker hun frem overvinnelsen av det velkjente fenomenet telefonskrekk. 

– Jeg er ikke lenger redd for å ringe folk. Det er en liten ting, men for meg var det ganske stort, og litt artig. Lærdommer kommer på løpende bånd, og Ida trekker særlig frem viktigheten av å feire og anerkjenne små seire, så vel som store. 

– Dersom det er veldig tungt å stå opp en dag, er det en seier å komme seg ut av sengen. Får man ikke redd opp, er det greit nok. Klarer man å re opp en annen dag, er det en seier.

En viktig del av prosessen med å få det bedre, innebar også å bli rausere og mer tålmodig med seg selv.

 – Det er ikke så farlig dersom ting går galt. Sånn sett har jeg lært å bli mye snillere med meg selv. Nå kan jeg være streng der det gjelder, der det er viktig. Og snill der det trengs, for det er også viktig, konstaterer hun. 

Ida beskriver også at hun lærte verdien av å stoppe seg selv i tankeprosesser og la ting være. 

Hun peker på tiden inne på Kompani Lauritzen hvor det sjeldent var hverken tid eller mulighet til å tenke så mye, og det synes hun var like greit. 

– Det er ikke alltid sunt å tenke ting i hjel. Gjør man for mye av det, graver man fort bare sin egen grav, påpeker hun. 

Rutiner, rutiner, rutiner 

Der hun tidligere var fanget i en ond sirkel av å legge seg sent og stå opp sent, har hun nå funnet glede og verdi i gode søvnrutiner.

 – Jeg har lært verdien av en jevn døgnrytme. Dagene mine blir så mye lengre. Før følte jeg at de bare forsvant. Ida følger fortsatt rutinene de hadde på kasernen.

– Når man først har kommet inn i rutinene, så går ting litt på automatikk. Det blir bare så mye lettere, og så har jeg plutselig overskudd. 

Hun har lært å bygge en ny hverdag med bedre rutiner. Dette har lagt til rette for mer glede. Og gaming er ikke lenger en flukt. 

– Nå så spiller jeg kun for å ha det gøy. Det er en stor endring. 

Hun innrømmer at noen av de gode rutinene har sklidd ut, og at det ikke alltid er like lett å gjøre det som er best for seg når man er helt på egen hånd igjen. 

– Da jeg kom hjem hadde jeg ikke lyst til å falle tilbake i gamle mønstre, og selv om jeg dessverre har falt litt ut av noe av de gode rutinene, jobber jeg aktivt med det. 

På spørsmål om hun har funnet tilbake til den gamle hverdagsgnisten, er hun noe mer avventende. 

– Det har jeg ikke funnet helt ennå, men så går det også greit hvis jeg ikke finner det med én gang. At det tar litt tid – det går greit. 

LES OGSÅ:  Gled deg til å kle deg – med god samvittighet