Ikke bare en heiagjeng

For noen er idrettsglede blod, svette og tårer. For andre er det med ulike farger i kinnene, heiarop og kanskje en wienerpølse i hånda. NTNUIs nye undergruppe er for nettopp disse.

NTNUI hu og heiagjeng ønsker å skape liv og røre på sportsarrangementer i klubben og har som mål å være verdens beste heiagjeng. Gruppen beskriver seg selv som en plass for alle som elsker idrett og samholdet det skaper.

Emilie Faarup Storvik som er student og medlem i NTNU-styret har vært med i NTNUI store deler av studietiden. Hun var en av dem som tok initiativ til å starte opp heiagjengen.

– Jeg hadde blitt litt lat. Trening var kanskje ikke det morsomste som fantes lengre, men å se på sport er jo dødsgøy. Det startet vel litt som kødd med noen venner. «Kan vi ikke bare stikke å se på en kamp?», sa vi, og så ble det til en greie, forteller hun.

At det ble en gruppe ut av det, hang også sammen med NTNUIs egen strategi om å skape samhold, mangfold og idrettsglede. Heiagjengen ble noe lavterskel de kunne gjøre ved siden av sine egne idretter for å få til nettopp dette:

– Jeg satt også i hovedstyret i NTNUI i noen år, og da dro vi gjerne for å se på hverandres kamper. Etter en stund tenkte vi at «hallo, vi burde jo bare lage en heiagjeng».

Navnet på heiagjengen kommer fra NTNUIs eget slagord «hu og hei», som gjerne ropes for full hals når klubbens lag trenger litt ekstra motivasjon og støtte. Ifølge gruppen trenger man ikke være NTNUI-medlem for å bli med, bare glad i sport.

Inkluderingsprosjekt

Storvik forteller at det først er i år hun endelig har fått tid til å sette seg ned og gjøre arbeidet med heiagjengen skikkelig. Hun tok initiativ til et oppstartsmøte, hvor tolv stykker møtte opp og diskuterte hvordan de ville at gruppen skulle være.

– Vi kom frem til at vi ønsket at det skulle være lavterskel, og at det ikke skulle kreve noe arbeid av oss. Det var viktig at det ikke skulle være et verv, men bare en sosial gjeng som fant på ting sammen.

Storvik sier de ønsket at heiagjengen skulle være et inkluderingsprosjekt for dem som kanskje ikke liker å drive med idrett, men som liker å se på i stedet. En viktig verdi for Hu og heiagjengen er at alle skal være inkludert og alle som vil, blir derfor invitert med. I tillegg setter de alle idretter likt og møter opp på det de har tid til.

– Det er et ha-det-gøy-med-sport-prosjekt, og så håper vi at de som ikke har følt at de har hatt noen tilknytning til en idrett, kan bli med i NTNUI på denne måten.

Hun sier at det var mange som var giret da hun luftet idéen rundt omkring i klubben. Et problem for NTNUI har vært at alle ikke får plass på de idrettene de ønsker. Storvik sier at heiagjengen kan være et sted der disse kan være med, for likevel å kunne delta i studentidretten.

– Noen er også med fordi de ikke har så mange å henge med i helgene, så da har de muligheten til å henge med oss. Vi prøver alltid å ha noe sosialt før eller etter for å gjøre det mindre skummelt å bli med.

Heier for å unngå sisteplass

I starten hadde ikke heiagjengen nok ressurser til å oppsøke kamper i klubben, men de fikk ordnet seg slik at undergruppene i NTNUI kunne invitere dem i stedet. Nå kan heiagjengen bookes til alt av idrettsarrangementer i klubben: fra rugby og fotball til svømming og dans.

– Det har ikke tatt av helt enda, for det er fortsatt ikke alle grupper som inviterer oss, men det begynner å bli en del. Vi lager et arrangement på appen Spond og så kan de som har tid, melde seg på, forteller Storvik.

Hun forteller at det kan være ulike grunner til at de blir invitert, men at oppgaven hver gang er å heie frem klubbens utøvere. Noen ganger er det fordi lagene er så små at alle spillerne er opptatt ute på banen, og derfor ikke har folk igjen til å heie. Andre ganger trenger lagene bare litt ekstra motivasjon.

– Vi heiet en gang på NTNUI basket sitt femtelag. Det var bunnkampen i divisjonen. De var sånn: «Vi trenger bare at dere kommer og heier så vi ikke havner på sisteplass i serien».

Etter arrangementene gjør de også gjerne noe sosialt.

– Det hender at vi blir invitert med på fest etterpå av lagene vi har heiet på. Vi ble for eksempel invitert med på fest av rugbygruppen. Det tror jeg ikke jeg hadde fått oppleve om det ikke hadde vært for heiagjengen.

Egne regler og heiarop

Hun forteller at de også gjerne får litt hjelp til å forstå idretten de heier på. Gruppene forklarer gjerne idrettens regler, men også når det er innenfor å heie eller ikke.

– I badminton klapper man for eksempel ikke når motstanderen gjør feil, kun når det er godt ballspill. Jeg var og så på sjakk, og der er det jo ingen lyd i det hele tatt når det spilles, også går man bort og gratulerer etterpå.

Det er dessuten fint å lære seg noen heiarop.

– Vi prøver å lage heiarop til gruppene. Orientering roper for eksempel bare «hu og hei», mens volleyball har en helt egen klapping. Vi bare slenger oss på hva gruppene gjør og tar det som er innenfor.

Storvik forteller at de har vært på rugbykamper noen ganger, og at det da alltid står en spiller fra laget sammen med dem for å forklare hva som skjer. Hun synes det er kult å lære hvordan ulike idretter har ulike supporterkulturer. Det hender også at de må trå til mer enn bare med stemmen.

– Vi var en gang på NM i roing. Da trengte de noen som kunne holde romaskinene når det ble rodd under stafettene. Da ble vi med og hjalp til med det. Noen ganger må vi fylle flasker fordi hele laget er opptatt ute på banen.

Kollektiv brusning

En mann med peiling på heiagjengenes rolle er Arve Hjelseth. Han er professor i sportssosiologi ved NTNU og ekspert på supporterkultur. Ifølge Hjelseth kjennetegnes supporterklubber av at man har en gruppe mennesker som kanskje ikke har så mye til felles ellers, men som forenes i ønsket om å støtte en bestemt klubb eller utøver.

– Selv om det er mange andre grupper mennesker som heier på et idrettsarrangement, bidrar gjerne supporterklubbene med så mye atmosfære at de er viktigere enn antallet skulle tilsi. Han tror mange melder seg inn i en supportergruppe fordi de ser at andre har det gøy.

– Det skaper en form for begeistring som man bevisst eller ubevisst ønsker å være en del av. Gjennom seire og nederlag skapes en form for «kollektiv brusning»; sammen med andre blir følelsene sterkere i begge retninger.

Ifølge Hjelseth ligger det i menneskets natur å dyrke dem som lykkes, uavhengig av vår egen dyktighet som idrettsutøvere. Vi dyrker dem som forbilder, eller rett og slett som noen som har en dyktighet vi ønsker å prise. Videre forteller han at utøverne samtidig representerer oss.

– Hvis klubben taper, mister supporteren også ansikt, helt uavhengig av om hen selv for eksempel er en god fotballspiller eller ikke.

Hjelseth forteller at ting som flagg, farger og symboler er viktige i supporterkulturen fordi de representerer det fellesskapet man deler.

– Supporterklubber har også ritualer som har mye til felles med 17. mai. Alt symboliserer en form for tilhørighet som markerer at vi utgjør et fellesskap.

Storvik sier NTNUI er en kul idrettsklubb å være supporter for, med tydelige farger som er veldig lette å kjenne igjen. Typisk tar de med seg flagg og andre effekter når de heier, også for å dele ut til de andre klubbene.

– Supportereffekter og symboler bygger kulturen gjennom å skape felles orienteringspunkter som alle deler, eller som man lærer seg å sette pris på, utdyper Hjelseth.

Der NTNUI hu og heiagjeng har en ambisjon om mangfold, hevder Hjelseth at supporterklubber typisk ikke har vært så flinke på nettopp dette, og at særlig menn er overrepresenterte.

– Samtidig er de fleste inkluderende og legger stor vekt på dette.

Tilhører noe større

Storvik forteller at hun har vært innom mange roller og idretter i NTNUI i løpet av studietiden. Én ting hun merket seg, var at idrettene var flinke til å bygge lagfølelse og samhold blant seg selv, men at det var vanskelig å bli kjent med folk på tvers av gruppene.

– Når jeg tar på meg NTNUI-fargene nå, føler jeg meg som en del av noe større. Jeg er faktisk en del av Norges største idrettslag. Heiagjengen vil bygge opp om denne følelsen.

Storvik forteller at hun nå har fått gruppen opp å gå, men at hun håper noen kan videreutvikle den.

– Vi har klart å skape en god kultur, og så håper jeg det er noe mange vil være med på i årene fremover. Det er gøy hvis noen vil bygge det til noe større enn det er i dag.

Foreløpig er det 45 medlemmer i Spond-gruppen til heiagjengen. Storvik håper på enda flere.

– Vi har en Instagram-side. I bioen der er det en link til Spond-gruppen vår. For dem som vil bli med, kan man trykke på den, og da vil jeg godkjenne uansett.

Hun håper heiagjengen kan bestå selv etter at hun er ferdig på NTNU.

– For min del er det en kjærlighet til NTNUI. Heiagjengen er en måte å gi tilbake på. Jeg tror det har potensial til å bli et unikt sosialt tilbud i Trondheim.