Jevnt over høy energi på bransje-festivalens første dag

Det nettverkes, speides og ikke minst lyttes. Under Duskens musikk-entusiaster har stått i kø til stappfulle lokaler og trosset stormen for å finne ut av hvilke talentspirer som er verdt å følge med på. 

Rosa Faenskap åpner Fru Lundgreen med sinne.

Rockebula og intimscenen Fru Lundgreen fortjener en åpningskonsert på Trondheim Calling ispedd gitar. Black metal-bandet Rosa Faenskap leverte et sterkt, underholdende, og ikke minst sinna åpningsshow som følger deres 2023-utvigelse Jeg Blir Til Deg.

Konserten starter noe lunkent, hvor usikkerhet preger scene-tilværelsen. Men etter første låt, og en dyp, knurrende introduksjon av bandet, finner bandet selvtilliten fram. Fra låt to, “Neonlys” og ut, blir deres tilværelse og aggresjon eksponentielt sterkere, og konserten mer fengslende.

Tidvis roligere, atmosfæriske øyeblikk gavner deres ellers vegger av støy. Dette gjør seg spesielt gjeldende på den progressive, shoegazey avslutningslåta. Dette var en fryd å se på. 

Store deler av hva som gjør Rosa Faenskap skiller seg ut er jukstaposisjon av deres estetikk og deres opprør mot den. Lyden på Fru Lundgreen gjorde det vanskelig for Rosa Faenskaps narrativ å gjøre seg tydelig, men det er ikke så veldig mye annet å forvente på en Calling-scene. 

Likeså, er Rosa Faenskap et band å få med seg live. 

- Mats Fosdahl

Maud gjør seg bedre på radio enn på Lokal.

Bodø-artisten Kristine Hoff, under pseudonymet Maud, har levert svevende elektronika-pop siden 2020, og ble i fjor tildelt Nord-Norges aller største artist-stipend. Det er tydelig at det er noe som fenger med Mauds drømmeaktige synth-drevne pop.

Likevel er dette en sjanger som er svært vanskelig å få til å fungere i en live-setting, spesielt på en scene så intim som Lokal. Fra begynnelsen av var det utfordringer på et rent lydteknisk nivå. De mange lagene i den ekstremt elektronisk modifiserte vokalen kranglet med keyboardisten sine to synther. På denne måten er det lite som kan sies om Mauds usynliggjorte vokalopptreden. Samtidig fikk trommene en svært stor plass i lydbildet.

I de låtene der trommisen fikk spillerom var dette en glede. Dynamiske drum & bass-rytmer ga musikken et slags nostalgisk preg, og jeg ble transportert tilbake til bilspillene jeg spilte som barn på midten av 2000-tallet. I de låtene der en mer klubb-preget 4-to-the-floor-rytme ble forsøkt traff det ikke helt.

Andre ganger fremsto musikken som sjelløs. Dette er ikke på grunn av manglende kreativitet- Lyddesignet av både synth og vokal var for seg selv ingenting å klage på - men en situasjon som ikke ga rom for musikken å utfolde seg. Dette er musikk som gjør seg bedre i hodetelefoner.

- Håkon Vesterås 

Dødskul dødsjazz fra Agabas på Fru Lundgreen.

Metall er en sjanger med mange gimmicker. Den som leter kan finne alt fra svartmetall med banjo-soloer, til death metal med en papegøye som vokalist, til power-metall som utelukkende handler om dverger. 

På noen måter kan inkorporeringen av jazz-saksofon inn i death metal - sjangerblandingen Agabas selv kaller for "deathjazz" - minne om en slik gimmick. Men Agabas er så mye mer enn dette. De to sjangrene fungerer så godt sammen at det får en til å tro at saksofon skulle vært det mest naturlige instrumentet i metall helt fra starten av. 

Fra konsertens første stund, når bandet marsjerer gjennom folkemengden akkompagnert av lyden av messingblåsere fra høyttalerne og taktfaste "Agabas"-rop fra publikum, er det tydelig at dette er en konsert som peker seg ut. Her er det av med skjorta for vokalisten på låt nummer to, og dette ikke uten grunn. På et øyeblikk vurderte jeg det nesten selv.

Her henger alt sammen slik det skal. Saksofonen som treblåsernes elgitar, gutturale skrik kombinert med en nærmest pedagogisk kontakt med publikum, og jevn mosh-stemning fra første øyeblikk. Agabas er kommet for å bli.

- Håkon Vesterås

Vrengt serverer energi og entusiasme i bøtter og spann.

På Fru Lundgreen opptrer vrengt for et entusiastisk publikum, og de løfter stemningen i taket når de opptrer fengende, kule låter.

Vrengt spiller ved fronten av det intime lokalet, og bandet opptrer med energiske rocke-låter. Selv om det er vanskelig å høre teksten, er det lett å gire seg opp av musikken.

Publikum er i topp stemning når bandet spiller. Det er mange som kan teksten, og man ser at folk synger ivrig med i hver sang rundt om hele lokalet - det er tydelig at gruppen blir varmt mottatt.

Et av bandmedlemmene spiller entusiastisk og løper av scenen mot slutten for å spille med publikum kretsende rundt seg, og stemningen fremstår som bekymringsløs og fri. Dette kler bandets vibber. Fra start til slutt er tempoet og entusiasmen oppe.

Under konserten delte bandet at de slipper ny låt om to uker. Dette kan være aktuelt for entusiaster av rock og indie.

- Tuva Stenvik

Atari på Byscenen: Rytmer som flyter.

Atari fylte opp Byscenen med publikum torsdag kveld. De startet konserten rett på med fengende låter og rytmisk dansing.

Bandet serverte publikum med en delikatesse på scenen. Ved bruk av dans forførte de publikum og fremhevet deres rytmiske melodier, for her bevegde alle seg i takt mens de spilte. Drea, vokalist i Atari, var i ikledd en ikonisk topp som beveget seg med dansen. Toppen, og den energiske dansingen gjorde konserten desto mer minneverdig.

I samspill med dansen ledet selvsagt rytmen. De unike melodiene gjorde bandet mer gjenkjennelig enn mest rockemusikk. Med et sterkt preg av en indie-stil fikk man en tilfredsstillende opptreden av hele bandet. Taktene var jevne og fengende, og publikum klarte ikke la være å nikke i takt med musikken.

Selv om de ikke danset var det likevel tydelig at musikken ble nytt av en stor krets. Alle trivdes med den heite musikken og stemningen var god.

- Tuva Stenvik

Kóboykex leverer et sært, men under-kokt show på Tyven.

Fra færøyene får vi Kóboykex på et tettpakket Tyven. Dessverre blir Tyven menneske-fattig i løpet av konserten - denne konserten holdt ikke opp.

Allerede fra første låt sliter bandet å holde takten. Syngingen er slapp og ujevn, og rytmene sitter rett og slett ikke. Kvaliteten tar seg noe opp, men det jevnt ganske slapt nivå på utførelsen.

Tidvis får bandet hjelp av “Jessie” (eller kanskje “Jesse”? Dette er uvisst), en sangerinne med rekkevidde og evne. Hennes kontribusjon ga konserten futt, og det virket i disse øyeblikkene som at Kóboykex var komfortable. 

Noen bonuspoeng skal bandet få for sin eksentrisitet. Cowboy-hattene og fusjonen av country og elektronisk pop er sjarmerende, men selv ikke her klarer de å levere fullt. Alt fremstår mer kleint enn at bandet virkelig eier selvironi. 

Uten god scene-tilværelse eller god låt-utførelse, ble Kóboykex på Tyven en skuffende opplevelse.

- Mats Fosdahl

Ora The Molecule danser Byscenen ut med det beste showet for dagen.

Det var nok Ora The Molecule som tok kaka for samtlige under Torsdagens Calling. Fra 23:30 til klokka ble freda’ leverte hun fengslende, eksentrisk space-disco med en leken karakteristikk.

Musikkens særegne, animerte karakter speiles i stor grad Ora på scenen. Utsmykket av et disco-surrealistisk antrekk med et sceneshow som var koreografert og gjennomført, var opplevelsen en fryd for både ørene og øynene. 

30-ish-minutter på scenen besto eksklusivt av et uutgitt album, likevel klarte hun å fengsle publikummet med hennes nye musikk. Kveilet sammen med pene overganger fremsto musikken som en suggererende og hypnotiserende, likeså detaljert og gjennomtenkt disco-odyssé. Her var det lite å klage på.

Dersom en er på konsert for å finne ut akkurat hvor stor prosentandel av høyttaler-lydene er live-fremført vil en kanskje bli skuffet av Oras opptreden. Her var det en del playback. Men, dersom en er her for en god dans eller for å ha det gøy, burde en gå ut fra Byscenen storfornøyd. 

- Mats Fosdahl