Konsertanmeldelse
Heksene fasiliterer ikke en fredelig lørdag på ISFiT
Ja, det er tre nakne kvinner på scenen, men det er overhodet ikke derfor metallkonserten er utsolgt.
Witch Club Satan er en trio med sans for dramatikk. I fjor anmeldte Under Dusken debutskiven deres i samarbeid med programleder i Radio Revolt-programmet Blyforgiftning. Vi var enige om at dette var stilig. Med mentorskap fra Necrobutcher (Mayhem) og produksjonshjelp fra Vetle Junker (Metteson, Aurora), høstet Witch Club Satan både kritikk og ros. I Verkstedshallen tok de oss med til både himmel og helvete, med en klar overvekt i sistnevnte leir.
Giggen starter med gongong, skrekkfilm-nonne-drakt og gregoriansk kirkesang. Det varer og det rekker, mens stemningen stiger. Samtlige synger vanvittig vakkert; det er ikke alltid tilfellet for death metal-kollegaer. Bassist Victoria Fredrikke Schou Røising plukker opp en bue og riffer i vei. Senere byttes buen ut med et sverd.
Bak bandet lyser «LUFT» i vikinglignende skrift. I løpet av den neste timen geleides vi gjennom alle de fire enhetene fra antikkens Hellas. Jeg klarer ikke plukke ut alle de ulike låtene, men det åpner med enten «Steilneset» eller «Hysteria». Bandet går av scenen.
«ILD»
Musikerne entrer så scenen helt nakne, kun iført lange Huldra-parykker. Det ser ut som noe mytisk og episk, som mødre advarte sønnene sine om i middelalderen. En slags Ibsensk Grønnkledd, Garborgsk Haugtusse og Undsetsk Skogsrå-troika fra helvete.
Deretter kaster kvinnene virkelig alle hemninger. De forlater aldri rollen og skremmer vettet av en uoppmerksom fotograf i pitten. Sceneshowet og musikken har et vanvittig kraftig uttrykk. Strobelysene er intense og veves elegant med sterke soloprestasjoner, særlig for trommis Johanna Holt Kleive. Lydbildet er også mer dynamisk og interessant enn på plate.
LES OGSÅ: Dette er musikk som sprenger fordommer
«We put a spell on grownups acting like children. Black metal is krieg. War against war», proklamerer gitarist Nikoline Spjelkavik til et omsider knappenålsstille publikum. «Black Metal is Krig» er en kaotisk, nihilistisk tolkning av Nargaroths låt med samme tittel. Men her er feminismen i sentrum. Resultatet er skrikende gitarer, lynraske blast-rytmer og et organisk, dissonant lydbilde som treffer som en semitrailer.
Blant tilskuerne var det variert. Fra Svartlamons mest ytterliggående punkere på den ene kanten til noen perplekse og forvillede ISFiT-entusiaster på den andre. Til å være en så hard konsert, synes jeg det var mye mobiltelefon-filming. Som er en uting. Men gitt det kruttsterke og minneverdige showet, forstår jeg dem som ville forevige det godt. Bandet går av.
«VANN»
Denne gangen kommer de på i noen minimalistiske krigskostymer som kunne vært gjenbrukt fra filmsettet til Ringenes Herre.
Bandet introduserer en ny låt, der essensen er at i tøffe tider må man aldri gi opp. Man må fortsette å kjempe. Noe sier meg at dette ikke var en hyllest til Trumps legendariske «FIGHT»-reaksjon etter å ha blitt skutt.
«Mother» og «Fresh Blood, Fresh Pussy» spilles begge til publikums store glede. En skallet, to meter høy mann med hvitmalt fjes lager en stor moshpit som ISFiT-erne skyr som Satan selv.
«JORD»
Vi er inne i siste del av konserten. Nå strammer virkelig middelalderskruen seg til. Det fremføres et dikt om to søstre som brennes levende – en overtydelig heksereferanse. En munnharpe klimprer i bakgrunnen.
Røising trekker tilskuerne nærmere og stagediver. Svett og naken hud seiler ut på folkehavet, og jeg tenker at disse damene er jammen modige. De har blitt kritisert for å bruke sex for å selge prosjektet sitt. Gaffa omtalte selve bandet positivt, men låtene deres som «dritdårlige».
Samtidig bookes de til Europas største metallscener og -festivaler. Jeg synes de leverte et godt show og gratulerer ISFiT med en fantastisk booking.
LES OGSÅ: Teateranmeldelse: Bli med inn bak Hovedbygningens lukkede dører
