Framtidens klimaflyktninger

Det har lenge vært ansett som faktum at klima endres som resultat av menneskelig påvirkning. Den globale temperaturen øker og havene stiger. ISFiT arrangerte som en del av sin migrasjonstematiske festival et debattmøte i Storsalen søndag kveld. Tema var klimamigrasjon.

Konsekvensene av klimaendringer

Parisavtalen, vedtatt i 2015, er en internasjonal avtale der de signerende landene sammen vedtok flere tiltak for å senke klimagassutslipp. Avtalen var et forsøk på minimere klimaendringene. Et av vedtakene var en maksimal global oppvarming på 2 °C, med et mål på 1.5 °C. Verdens utslipp på reduseres drastisk om disse målene skal nås.

Professor Tore Furevik ved UiO er direktør for Bjekrnessenteret for klimaforskning, og forklarer at forskjellen mellom ønskede 1.5 °C oppvarming og 2 °C er mange og lite hyggelige. For eksempel vil trolig 420 millioner flere mennesker regelmessig bli utsatt for hetebølger, og vi vil tape 18 prosent, heller enn seks prosent av verdens insekter. Ved 2 °C vil havnivået kun stige med noen få centimeter til, men påvirke ti millioner flere mennesker.

Enda en risiko er økt sjanse for tørke, stormer og andre naturkatastrofer, slikt vil føre til klimamigrasjon. Amali Tower, grunnlegger og daglig leder for organisasjonen Climate Refugees, forklarer at det er områder gjort sårbare av andre grunner som er mest utsatt. Land svekket av sikkerhetsbrudd, dårlig utvikling og fattigdom vil ikke kunne tilpasse seg forandringene på samme måte som velutviklede land har muligheten til. Hun bringer opp Tsjadbassenget som et eksempel.

Tsjadbassenget er et område i Afrika som deles av fire land: Niger, Tsjad, Nigeria og Kamerun. Innsjøen området er avhengig av tørker inn på grunn av global oppvarming, og har krympet 90 prosent de siste 50 årene. Menneskene rundt innsjøen klarer ikke tilpasse seg fordi de også lider under trussel fra den nigeriansk islamistiske militantgruppen Boko Haram.

– Det er underutvikling som møter klimaendringer, som møter sikkerhetsutfordringer, sier Tower i løpet av sin del av foredraget.

Tower påpeker at selv om det er løsninger til noen av problemene tørken skaper, har ikke befolkningen råd til å benytte seg av dem. En løsning vil tilslutt være å flykte fra området.

Les også: Undercover Refugee: Absurd, morsomt og tankevekkende.

Et juridisk gap

Atle Solberg, leder for Sekretariatet for Platform on Disaster Displacement, forklarer at det er mangler ved det juridiske og beskyttende system for mennesker som flykter fra hjemmene sine grunnet ekstremvær eller lignende fenomener, spesielt når flukt er grenseoverskridene. Organisasjonen han arbeider for ønsker å bedre dette.

I 2017 var 18.2 millioner mennesker nødt til å forflytte seg på grunn av værrelatert problematikk i hjemmeområdet. Uten et fast juridisk system vil en slik menneskelig mobilitet skape problemer.

– Det er usikkert hvordan andre land er pliktet til å hjelpe i en slik situasjon fordi disse menneskene ikke faller under definisjonen for flyktninger. La oss kalle det et juridisk gap.

Solberg mener også at vi skal være forsiktige med å døpe disse menneskene som klimaflyktninger, fordi begrepet flyktninger har en veldig presis definisjon innenfor flyktningeretten og fordi klima ofte er en av mange grunner til at folk må flytte fra hjemmene sine.

Nei til synkende øyer

I media omtales synkende øyer som en uunngåelig konsekvens av økt havnivå. Seniorforsker Kees van der Geest ved United Nations University har deltatt i forskningsprosjektet Marshall Islands Climate and Migration Project. Han forklarer at befolkningen på stillehavsøyer som Marshalløyene ikke er enige i kallenavnet. Selv mener han at begrepsbruken insinuerer at øyene allerede er tapt, og dermed fritas verden ansvaret for å komme opp med en løsning.

Siden 2000 har 35 prosent av befolkningen på øyene emigrert til USA. Det er områder som lavtliggende øyer som rammes hardest av de klimakonsekvensene som allerede vises. Øyene har allerede sett økende antall flommer og hetebølger, og opplever stadig saltere grunnvann og dårlig jordsmonn. Når spurt om hvorfor de emigrerer, oppgir likevel befolkningen alle andre grunner enn klimaendringer. Befolkningen emigrerer altså ikke fordi øya ødelegges av klima rundt dem, men på grunn av jobb, familie og helse. Det er ikke fordi de gir opp på hjemmet sitt, men av rent praktiske grunner.

– Øybeboerne ønsker ikke å forlate øya, men heller tilpasse seg forandringene som kommer, sier van der Geest under foredraget.

Lyset i tunnelen

Helt på slutten av samtalen fikk hver debattant ti sekunder på å forklare om de enda var positive til løsninger på klimakrisen. Svaret var et tydelig og empatisk ja, der noen pekte til økningen i grønn teknologi og andre til framtidens ledere. Tidligere på kvelden ble det også påpekt at Norge kommer best ut når det kommer til tilpasningsdyktighet i klimautfordringer, uten at vi skal stille oss likegyldige til resten av verden for det. Så kanskje det er håp likevel.