Romeventyret fortsetter for menneskehetens beste

Som en del av festivalen arrangerte ISFiT tirsdag kveld en debatt i Storsalen om migrasjon til planeten Mars . Der fikk publikum en ivrig framstilling av hvor nære vi egentlig er en koloni på den røde planet, hvem som får bli med og om vi bør dra i det hele tatt.

Hvorfor Mars?

Mars er den fjerde planeten i solsystemet, og den som ligger nærmest vår egen. Etter månen virker Mars som et naturlig steg videre. Daglig leder for Mars Society USA, Lucinda Offer, mener det er flere store grunner for å utforske universet videre.

Offer peker til utfordringen et slikt oppdrag utgjør, og hvordan et så komplisert prosjekt kan skape forbedringspotensial for menneskeheten i sin helhet. Hun mener vi bør utvide våre horisonter for menneskehetens egen utvikling. En annen stor drivkraft er den vitenskapelige nysgjerrigheten, og begynnelsen på en utenomjordisk reise for mennesket.

Professor Aaron Ridley fra the University of Michigan mener at en søken etter «Planet B» og finansielt driv er like viktige faktorer.

Men først må vi komme oss dit.

Mars på 1-2-3

For å reise til Mars må vi forbi flere tekniske hinder, og Ridley forklarer salen hva som trengs i tre enkle steg.

Først må vi ha et fartøy som kan forlate Jordas tyngdefelt. Ridley beskriver Jorda som et tyngdekrafthull det tar mye energi å unnslippe. Det vil bety mer drivstoff, og dermed også et tyngre fartøy. Den teknologien har vi hatt siden vi sist reiste til verdensrommet: månelandingen.

Neste steg er å faktisk få en rakett fra Jorda og til Mars. Det er her vi begynner å få tekniske problemer, forklarer Ridley.

– Vi må kunne fylle raketten med drivstoff også i verdensrommet, men den teknologien mangler vi. For øyeblikket utvikles den ikke heller.

Ridley skylder på manglende finansiering av romfart for stagneringen. Den nødvendige teknologien kan ikke utvikles uten penger, og det blir fort vanskelig når romfartsprosjekter nedprioriteres i det offentlige budsjettet. For eksempel blir NASA tildelt kun 0.5 prosent av det nasjonale budsjettet i USA.

Til slutt må fartøyet lande på Mars. De fleste har sett bilder av ferden fra rommet og ned igjen gjennom Jordas atmosfære, og kjenner godt igjen fallskjermene som benyttes for å kontrollere og dempe fallet. Å lande på Mars er ikke fullt så enkelt, forklarer Ridley.

– Den martianske atmosfæren er omtrent en tidel av Jordas, som betyr at vi trenger mye større fallskjermer for å kunne lande trygt.

I tillegg til dette må mannskapet bli på Mars i to år når de først har landet, slik at planetene igjen kan innordne seg, forklarer Ridley.

Framtidens marsboere

La oss anta at alt løser seg og at vi endelig skal til Mars. Hvem skal være med? Chief Advocate for the Planetary Society, Casey Dreier, forklarer at det er noen faktorer som avgjør valget av migranter.

Den første betingelsen er kostnaden av turen. Med en kostnad på rundt en kvart million amerikanske dollar vil billetten for mange være et uoppnåelig mål. Det vil kun være den øverste prosenten av rike i verden som har råd til den typen kostnader, og slik er migrantene begrenset til områder som Europa, Nord-Amerika og Kina.

Den andre betingelsen er behovet for spesifikke egenskaper i befolkningen som skal tilpasse Mars for de menneskelige behov. Resultatet er en rik og høyt utdannet demografi. Når den tredje betingelsen er en mangel på økonomisk insentiv vil antallet frivillig trolig minske raskt, mener Dreier.

Etiske retningslinjer

Så om vi til slutt antar at vi både har teknologien for å reise til Mars, og et villig og passende mannskap. Bør vi egentlig reise til en ny planet når vi sliter med å holde liv i den vi allerede har?

– Det er ingen grunn til at vi ikke skal få til begge deler, mener Dreier under debattrunden.

Videre argumenterer han for at den største frukten mennesket vil høste fra romfartseventyret til Mars er det internasjonale samarbeidet som må til for å oppnå resultater.

Presidenten av Mars Society UK, Patrick Rennie, forklarer at ressursene benyttet til utvikling av romfart også vil gi goder for resten av menneskeheten, for eksempel innen medisin og agrikultur. Han poengterte så at framskritt aldri kommer om vi først skal perfeksjonere det vi har. Vi må tørre å utforske videre.