Menneskene bak merkelappene

Hvem er det egentlig vi snakker om når vi snakker om muslimer? Og hvilke gleder og utfordringer inneholder hverdagen til unge muslimer i dag? To studenter forteller åpent om sine erfaringer som religiøs minoritet. 

Grunnmuren 

– Religionen min er det som har hjulpet meg med å komme gjennom tøffe perioder i livet, forteller Ahmed Alamleh. 

Alamleh er opprinnelig palestiner, men er oppvokst i Syria. Han flyttet til Norge i 2015, og han har de siste fem årene vært student i Trondheim. 

– Det å vite at det finnes noen som har en plan for livet mitt gjør at jeg kan senke skuldrene og tenke at alt kommer til å løse seg. 

Han serverer både kaffe og te når han nå inviterer hjem til seg for å dele erfaringene sine som muslim i én av landets største studentbyer. Den lille hybelen er dekorert med palestinaskjerf, flagg og veggkunst prydet med arabisk skrift. I hjørnet ligger to fargerike tepper. 

– Dette har jeg fått av faren min, sier Alamleh og viser stolt frem et rødbrunt bønneteppe med intrikate mønstre. 

Familierelasjoner står svært sentralt i islam. Man skal ta vare på sine nærmeste, holde kontakt med dem og vise at man bryr seg. Det inkluderer tanter, onkler, besteforeldre, søskenbarn og videre ut i familietreet, forklarer Alamleh. 

– Det er et av mine favorittaspekter med religionen. 

LES OGSÅ: Kunststudenter setter fokus på overforbruk

Religion eller studentliv? 

Alamleh vokste opp med et relativt avslappet forhold til islam, sammen med familien og resten av lokalsamfunnet i Syria. 

– Å be fem ganger om dagen og faste under ramadan var bare en naturlig del av hverdagen vår. Vi regnet oss selv som helt alminnelig religiøse, forteller han. 

Da han flyttet til Norge, og senere på egenhånd til Trondheim, ble det imidlertid mer komplisert. Plutselig ble han stilt til veggs av sine egne overbevisninger i møte med norsk studentkultur. 

– Det var vanskelig. Jeg ville føle meg som en del av samfunnet, men samtidig holde på troen min. Jeg måtte reflektere over om jeg var villig til å gi avkall på verdiene mine for å delta i studentfelleskapet, forteller han. 

Det er en kjensgjerning at en typisk studenthelg i Trondheim består av fest, fanteri, og ikke minst fyll. Alamleh forklarer at det kan være utfordrende å føle seg komfortabel på slike arenaer for en muslimsk student som ikke drikker alkohol. 

– Det er en så stor del av kulturen her at man ikke kommer unna. Jeg prøvde å delta på et par fester, og likte den sosiale biten. Likevel, som en som ikke drikker, føltes det ikke riktig for meg. 

Alamleh har nok ikke vært alene om å stå overfor dette dilemmaet. Etter hans oppfatning ender mange unge muslimer i Trondheim opp med å ta et valg. 

– Enten velger de å snu ryggen til sine religiøse prinsipper for å ha et sosialt liv, eller så finner de nettverket sitt andre steder. 

Han syns det er trist at det skal være så vanskelig å passe inn, ikke bare i studentkulturen, men også i storsamfunnet. Han forteller at å bli akseptert som norsk oppleves vanskeligere jo sterkere man identifiserer seg med religionen sin. 

– For å integrere seg føler mange at de er nødt til å ta total avstand fra muslimsk kultur og identitet. Dette er et stort problem. Å kalle seg integrert i Norge i dag burde kunne romme begge deler. 

Fant flokken 

Alamleh selv valgte å være standhaftig i verdiene sine, men måtte dermed lete utover faddergrupper og linjeforeninger for å finne tilhørighet som student. 

– Jeg kjente ingen da jeg kom til Trondheim. Det første jeg gjorde var å oppsøke en moské. Det var et trygt utgangspunkt for å bli kjent med jevnaldrende som kunne hjelpe meg å navigere i en ny by. 

Nytilflytteren følte seg godt tatt imot, og opparbeidet seg etter hvert et nettverk som ga ham rom til å være tro mot seg selv. Alamleh beskriver den nåværende vennegjengen sin som svært mangfoldig med mennesker fra ulike bakgrunner, både norske og utenlandske. 

– Det handlet egentlig bare om å finne noen med perspektiver og tenkemåter jeg kunne relatere til. 

Likesinnede fant han ikke bare på muslimske arenaer, men også gjennom samfunnsengasjement. Alamleh har lenge vært aktiv i Studenter for Palestina Trondheim, og nå er han leder. 

– Det er godt å ha en gjeng som aksepterer deg som du er, uansett om du er muslim, utlending eller hva det enn måtte være. Jeg føler meg heldig som har det. 

LES OGSÅ:  Derfor fikk du mail om kurs i voldshåndtering

Det som ligger mellom linjene 

Alamleh har ikke alltid pratet like uanstrengt og åpent om sitt forhold til religion som det han gjør nå. 

– I starten pleide jeg å synes det var ubehagelig å skulle fortelle folk at jeg var muslim. 

Dette var det flere årsaker til. Han opplevde at å i det hele tatt kalle seg religiøs ble oppfattet som gammeldags og tilbakeliggende. Å i tillegg klistre på seg merkelappen muslim medførte andre utfordringer. 

– Det føltes som jeg måtte forsvare meg selv hele tiden. Om jeg for eksempel sa jeg ba fem ganger om dagen, måtte jeg på en eller annen måte bevise at jeg likevel ikke var for «konservativ» eller «ekstremistisk». 

Alamlehs bekymring for hvilket inntrykk andre hadde av ham gjennomsyret de første fem årene hans i Norge. Men med tiden fant han større selvsikkerhet i troen sin. 

– Jeg har kommet til det punktet hvor jeg rett og slett gir faen. Jeg føler ikke at jeg skylder folk noen forklaring lenger. Enten aksepterer de meg, eller så får de tenke det de vil. 

I følge Alamleh er det lettere å snakke åpent om å være muslim jo mer erfaring man har med å leve som en minoritet. Likevel møter han og vennene hans fortsatt frustrerende situasjoner. 

– En muslimsk venn av meg har en kompis som hver ramadan lirer av seg det samme spørsmålet: «Faster du virkelig fra soloppgang til solnedgang?» Etter så mange år tror jeg ikke han stiller spørsmålet kun fordi han ikke vet det, mener Alamleh. 

Han vet at de fleste ikke mener vondt med å spørre, og han svarer gjerne de som er nysgjerrige på muslimske skikker. Imidlertid mener Alamleh at å måtte begrunne livssynet sitt gang på gang får en til å undres over om det egentlig ligger en fordomsfull undertone i spørsmålet. 

Synlig 

Der noen unge muslimer må håndtere små drypp av de skjulte holdningene til utenforstående, finnes det andre som møter dem ansikt til ansikt. Hussna Satar Janjua er én av dem. 

– Å være muslimsk kvinne med hijab byr på både fordeler og utfordringer, sier hun. 

Den 23 år gamle jenten flyttet til Trondheim i fjor for å starte på byggingeniørmasteren. Før det studerte hun i Oslo, som også var der hun vokste opp. Janjua har brukt hijab i mange år, og bærer dermed religionen sin som en iøynefallende del av identiteten. 

– Det første jeg gjerne må understreke for folk er at det var et valg jeg tok på egenhånd, ikke under tvang. Jeg pleier å fortelle at storesøsteren min for eksempel ikke bruker hijab. 

Som synlig muslim har Janjua erfart hvordan det er å skille seg ut i mange settinger, enten det skulle være på studiet, på jobb eller ute på gaten. 

– På jobbintervju har det blitt kommentert at jeg ikke er godt nok integrert som bruker hijab når jeg har «friheten» til å la være. 

Hun blir ikke lenger overrasket over å få uønsket oppmerksomhet, skulende blikk og kommentarer, men er likevel alltid på vakt. 

– Jeg føler alltid jeg må se meg rundt i 360 grader i offentligheten, fordi jeg har opplevd ting tidligere som jeg helst vil unngå. 

LES OGSÅ: Etter halvtanna år er Samfundets digitale valsystem klart

– Det skjedde midt på dagen, men ingen forsvarte meg 

En spesifikk hendelse fra studietiden i Oslo har gjort spesielt stort inntrykk på Janjua. Hun satt på trikken på vei til forelesning da hun plutselig la merke til at mannen som satt overfor henne skulte stygt og viste henne fingeren. 

– Jeg holdt meg rolig og spurte om jeg kunne hjelpe ham med noe. Han svarte med å spytte på meg og ba meg dra tilbake dit jeg kom fra. 

Rett etterpå skal mannen ha snudd seg til en etnisk norsk kvinne og bedt henne ha en fin dag, før han fortsatte med å vise fingeren til Janjua. 

– Det som var mest sårende var at ingen sto opp for meg. Det skjedde midt på dagen, og trikken var stappfull, men ingen forsvarte meg foran mannen selv om de så det som skjedde. 

Etter hvert oppdaget en passasjer som sto litt lenger unna hva som hadde skjedd og ringte politiet. 

– Han kom bort til meg for å sjekke om alt sto bra til. Det satte jeg stor pris på, men det hele pågikk lenge før han kom på trikken og oppdaget det. Jeg hadde håpet at de som stod nærmest skulle reagere mens det skjedde. 

Etter den dagen begynte Janjua å ta T-banen istedenfor trikken. Det var vanskelig for henne å forstå at noe sånt kunne skje. 

– Jeg ble så redd for å oppleve noe lignende igjen, og usikker på om det var trygt for meg å flytte hjemmefra for å studere på egenhånd, forteller Janjua, tydelig preget av hendelsen. 

Ufrivillig representant 

Mens Janjua kunne føle seg sårbar ute blant folk, pustet hun lettet ut hjemme med familien. To av hennes yngre søstre går også med hijab, og de fant støtte i hverandre ved å dele både gode og dårlige opplevelser. 

– Selv om jeg møtte fordommer der ute, kunne jeg alltid være trygg hjemme. 

Overgangen ble derfor stor da hun skulle flytte inn i kollektiv med fremmede i en ny by. Tanken på å bo med folk som kanskje ikke kom til å akseptere henne var skremmende. 

– Ulempen med å være muslimsk kvinne er at om man blir avvist, tror man umiddelbart at det skyldes fremmedfrykt. Etter mange negative opplevelser er det lett å trekke de konklusjonene, selv om de ikke alltid stemmer. 

Janjua forteller om hvordan slike erfaringer ikke bare har bidratt til usikkerhet i møte med andre, men også til en form for prestasjonsangst. Hun beskriver hvordan det er å bli kategorisert som en representant for alle muslimer i andres øyne. 

– Om jeg gjør noe galt, kan andre tenke at alle muslimer gjør det samme. Derfor er jeg alltid bevisst på konsekvensene av det jeg gjør, slik at andres fordommer ikke kan brukes mot meg. 

Byrden av å kjempe mot å gres under samme kam og alltid bevise at man er bra nok kan bli belastende. 

– Det ender fort opp med at man holder igjen og ikke tør å si noe rundt andre, i frykt for å bli uglesett. Men da begynner jo folk å lure på hvorfor muslimske kvinner er så stille og mystiske, sier en oppgitt Janjua. 

LES OGSÅ: Resolusjonsforslag om Equinor og NTNU møter problemer

– Å møte en muslim her er som Eid 

I likhet med Alamleh, trengte også Janjua en trygg havn i Trondheim. Et fristed hvor det fantes andre jenter som relaterte til utfordringene hennes, men som hun også kunne dele gleden av de muslimske høytidene og tradisjonene med når familien var langt unna. 

I starten var det lettere sagt enn gjort. Hun husker godt sjokket første gang hun troppet opp på campus sammen med alle de ferske gløsingene. 

– Det var jo ikke en eneste jente med hijab å se! 

Janjua forteller at i en by hvor mangfoldet er miniatyrmessig sammenlignet med hovedstaden, blir det dagens høydepunkt å støte på noen med liknende bakgrunn. 

– Når man møter en annen muslim her føles det nesten som Eid, spøker Janjua. 

De hun faktisk feirer Eid med i dag oppsøkte hun selv da hun fant studentorganisasjonen for muslimer i Trondheim, MSAT, som Janjua nå sitter i styret til. 

– Mange av arrangementene er åpne for alle, og det kommer mennesker med bakgrunn fra hele verden for å dele både kultur og måten de praktiserer religion på. 

Hun forteller at hun har møtt mange jenter der som har historier som ligner på hennes. De bygger opp under hverandre og støtter hverandre, slik hun og søstrene hennes gjorde. Janjua trengte dette fargerike fellesskapet for å føle seg hjemme. 

Trosser motstand med godhet 

– Jeg er stolt over hvem jeg er, religionen, kulturen og identiteten min, konstaterer Janjua til tross for de vanskelige opplevelsene hun har gjennomgått. 

Å vurdere å droppe hodeplagget for å lette hverdagen er det iallfall ikke snakk om. 

– Om jeg hadde tatt av meg hijaben hadde det virket som at den var problemet i utgangspunktet, og det stemmer absolutt ikke, sier Janjua tydelig. 

Bærebjelken i motet hennes kommer blant annet fra roen hun finner ved å praktisere religionen. 

– For meg er det terapautisk å kanalisere frustrasjonen min i bønn. Det er den sunneste måten å takle det jeg opplever på. 

Janjua er fast bestemt på å ikke la seg knekke av motstanden hun har møtt, men heller gå frem som et godt eksempel. Det er et viktig islamsk prinsipp, forteller hun. 

– Jeg har lyst til å være den personen som gir andre et positivt inntrykk av muslimer. Derfor prøver jeg å ta imot alle med et åpent hjerte, uansett om de kanskje forhåndsdømmer meg. 

Mer enn bare merkelappen 

Ahmed Alamleh og Hussna Janjua forteller begge om såre erfaringer i et samfunn som ikke riktig klarer å omfavne dem med den åpenheten, respekten og aksepten de ønsker. De har funnet sine måter å håndtere det på, men har også tanker om hva som burde endres. 

– Det må begynne å være mer naturlig for folk at man kan ha ulik tro og livssyn i et samfunn, sier Alamleh. 

Han forklarer at man ikke trenger å plassere folk i to separate sirkler, enten muslim eller norsk. Der de to sirklene møtes i venn-diagrammet vil det finnes større likheter enn forskjeller. 

– Vi deler kanskje ikke samme tro som resten, men vi deler samme tanker, samme følelser og samme land. Vi er medmennesker, sier Alamleh. 

Janjua peker på uvitenhet og mangel på lærevilje som årsaker til det som skaper avstand. 

– De som har gjort det ubehagelig for meg å være åpen om troen min har kanskje aldri snakket med en muslim før, men lar meningene sine formes av fremstillinger i media. 

Janjua oppfordrer folk til å være nysgjerrige og åpne for dialog. Selv med gode intensjoner kan terskelen for å stille spørsmål være høy, fordi man ikke ønsker å tråkke på noen tær, men her er Janjua tydelig: 

– Jeg vil heller forklare hvordan jeg tenker, enn at du lager dine egne forestillinger om hvem jeg er uten å sjekke om de stemmer. Så er det min oppgave å gjøre deg oppmerksom på hvordan du kan formulere deg på en mer respektfull måte. 

Helt til slutt har hun en oppfordring til dem som møter en muslimsk kvinne på trikken: 

– Det er ikke galt å smile tilbake! 

LES OGSÅ: – Rart at ikke fretex vil anerkjenne at de har et problem