Jaga Jazzist – Pyramid

Jaga Jazzist har alltid vært et spennende band å følge med på. Det er en god stund siden de slapp kritikerroste Starfire på plateselskapet Ninja Tune, og nå har de endelig sluppet Pyramid på L.A.-baserte Brainfeeder. Og det lover bra.

Der hvor mange elektroniske grupper i dag gjerne er en duo, kontrer Jaga Jazzist med å være åtte musikere med omtrent 20 instrumenter i bagasjen. Med tre blåsere er det vakkert hvor variert lydbildet er, så integrert i resten av bandet at det ikke kan kalles en blåserekke. Alle er likeverdige musikere, og det er nettopp det som gjør Jaga Jazzist så unikt.

Les også: Debutalbumet til Dominic Fike viser at han følger få regler.

Åpningslåta «Tomita» setter i gang med rolig, deilig og mystisk saksofon akkompagnert av nyanserte tepper med synth, som alene kunne vært filmmusikken til Blade Runner-filmene. Her får multiinstrumentalist Lars Horntveth vise sin allsidighet både som musiker og låtskriver, før blåsen tar oss videre nye mystiske veier.

Singelen «Spiral Era» ble sluppet tidligere i år, og krøp rett inn på treningslista mi. Martin Horntveths trommegrooves er nesten synonymt med energi, men føles likevel mer tilbaketrukket enn tidligere. Låta i seg selv minner derimot veldig mye om noe vi hørte på det forrige albumet.

Les også: Kort, men godt. Seebs nyeste album får deg til å ville danse.

«The Shrine» starter litt mer lavmælt med blås, og det er deilig å høre Jaga-bassklarinetten. Selv om det føles som introen som skal bygge opp til noe, så baserer låta, som mye av musikken til Jaga Jazzist, seg på ganske forskjellige segmenter som bytter frem og tilbake i låtene. Derfor må man lete lenge etter noe som minner om vers og refreng. Når blåsen og bassklarinetten derimot kommer tilbake mot slutten av låta får den et mer helhetlig preg.

Sjangerbredden til bandet vises også godt i låta «Apex». Fra å være helt innom elektronika til å bevege seg inn mot ostinatbasert prog, utfolder bandet seg i kjent stil fra Starfire, med noen rågode synthbasslinjer som nesten kunne vært signert Todd Terje. Andre halvdel av låta er nok albumets høydepunkt. Mye driv og energi bygger opp til noe som kunne tatt helt av, men som bare fortsetter å bygges opp fram til låta er ferdig, og setter dermed strek for Pyramid.

Pyramid har mye av det jeg liker med Jaga Jazzist, men det mangler kanskje det lille ekstra som man gjerne husker etter å ha hørt ei skikkelig god plate. Det føles som at en låt mangler. Likevel er det er et godt gjennomarbeidet album, som uansett fortjener oppmerksomhet. Så er det bare å krysse fingrene for at det ikke blir fem nye år til neste Jaga-plate.