Jeg er barnfri, ikke barnløs

Statistikk fra SSB viser at fødselstallet i Norge har nådd et historisk lavpunkt. Nå får hver norske kvinne gjennomsnittlig 1,4 barn. For mange unge kan dagens økonomiske situasjon være en avgjørende faktor.

Skyhøye boligpriser og økte levekostnader gjør at det allerede er vanskelig å få endene til å møtes. Beregninger viser at det i 2025 vil koste 1,5 millioner kroner å oppdra ett barn frem til 18årsalderen. Når unge allerede sliter økonomisk, føles det for mange som at barn blir et uoppnåelig mål.

I tillegg er foreldrepermisjon knyttet til inntekt, noe som sender et signal om at en trygg jobb er en forutsetning for å få barn. For å sikre at alle har råd til å få barn, må vi styrke ordninger for dem med løsere arbeidsforhold og øke trygdesatsene. At de med svak tilknytning til arbeidslivet sjeldnere får barn, kan sees som villet politikk. 

Samtidig velger mange kvinner bort barn på grunn av karriereambisjoner, selvrealisering eller klimaangst. Foreldreskap er ikke lenger en selvfølge – for flere føles det som et valg de ikke bare kan, men må ta stilling til.

Det er på høy tid å utfordre tanken om at lykken kun finnes i tosomhet og med barn. Idealet om at et fullstendig liv innebærer forplantning, er ikke universelt. Lykke er subjektivt, og flere studier viser at barnløse kvinner rapporterer om høyere nivåer av lykke enn mange med barn.

LES OGSÅ: Den internasjonale kvinnedagen er en dag som for mange er av stor betydning. I år er det likevel flere som prioriterer ski-VM.

Det er også viktig å påpeke at en befolkningsnedgang ikke nødvendigvis utgjør en trussel mot de kollektive godene våre. Erna Solberg oppfordret nordmenn til å få flere barn i nyttårstalen sin i 2019; Her advarte hun om at færre arbeidstakere og skattebetalere kunne true velferdsstaten. Senterpartiets Chase Jordal gikk enda lenger og kalte utviklingen egoistisk og livsfiendtlig. Dette er en forenkling som bidrar til unødig moralisering. 

De økonomiske utgiftene en person påfører samfunnet, overstiger ofte skattebidraget deres, særlig helse, utdanning og trygdeordninger. Dessuten kan vi glede oss over at oljefondet ikke avhenger av befolkningsvekst, og at oljeinntektene i praksis deles på et mindre antall mennesker dersom det fødes færre barn. Arbeidsinnvandring er heller ikke tatt med i regnestykket, noe som forkludrer statistikken.

Teknologiske nyinnvinninger og velferdsteknologi som smarthus løsninger, trygghetsalarmer og automatisering har redusert behovet for menneskelig arbeidskraft i helse og omsorgssektoren. Dette er løsninger som gjør oss mindre avhengig av folk. 

Frivillig barnløshet er ikke egoistisk eller livsfiendtlig. Selv med politiske insentiver og økonomisk støtte, burde foreldreskap forbli en personlig og autonom beslutning.