En grunn til å dra i kirken?

To ganger tidligere har jeg vært gjennom høstens eksamensperiode her i Trondheim. Begge gangene har vært preget av at november og desember ikke er mine favorittmåneder. Og begge gangene har jeg tenkt at jeg kanskje burde tatt en tur i kirken, noe som er overraskende siden jeg ikke er religiøs. Kanskje ville det gitt meg ro i sjelen, julestemning, motivasjon, religiøs oppvåkning eller noe annet fint?

Likevel har jeg aldri dratt i kirken på eget initiativ. Før nå. Det kanskje mest interessante jeg oppdaget var at jeg neppe hadde dratt i år heller hvis jeg ikke skulle skrive om det. Jeg måtte ha en grunn til å dra i kirken. Selv i denne teksten føler jeg et behov for å understreke at jeg ikke er religiøs. Kristendommen er tydeligvis noe jeg ikke vil ha for mye med å gjøre. Jeg ser også denne tendensen hos mange andre. Dette til tross for at de fleste av oss både er døpt, konfirmert og sikkert ser for seg både kristent ekteskap og kirkelig begravelse. Er en casual tur i kirken en søndag så fjernt for oss alle? Svaret er ja. I hvert fall for meg.

Uansett, jeg var kirken i går. Det var kveldsmesse med studentmenigheten i Nidarosdomen. Etter min lørdagskveld med knusing av glass og skamløs dansing var kveldsmesse på søndag midt i blinken. Veldig mye bedre enn den vanlige klokka 11-gudstjenesten. Stolene var satt opp som en halvsirkel rundt alteret. Litt mindre formell stemning, både på godt og vondt. Vi var omtrent 40 personer til stede.

Prekenen er for meg vanligvis det mest givende i gudstjenesten. Denne handlet om da Jesus og Peter gikk på vannet. Da Peter begynte å tvile sank han, men ble trukket opp igjen av Jesus. Relevant for kristne som en gang i blant sliter med å tro, og i mine øyne et eksempel på en av kristendommens styrker: Tvil er menneskelig. Var dette relevant for meg? Jeg har prosjekter jeg stort sett har tro på. Men ikke alltid. Å minnes på at tvilen er nærmest uunngåelig gjør det lettere å bli trukket opp eller trekke seg selv opp igjen. Wow. En kveld i kirken og jeg høres allerede ut som en prest.

De siste årene har jeg faktisk blitt ganske glad i den norske kirken. De gjør en god jobb. Mens samfunnet sekulariseres håper jeg inderlig at kirken ikke dør ut. Man trenger ikke å være kristen for å være velkommen i kirken. Og man trenger heller ikke å være troende for å få noe ut av en gudstjeneste i blant, noe jeg erfarte i går.

Jeg fikk dessverre ingen religiøs oppvåkning denne gangen, heller. Ro i sjelen, om jeg får bruke et litt teit uttrykk, hadde jeg imidlertid resten av kvelden. All ære til prestene for det. Julestemning var det lite av, sannsynligvis fordi den ikke ankommer kirken før desember. Kirken er med andre ord riktig sted for dere som med død i blikket tar til sosiale medier når julebrus dukker opp i butikken i oktober. For oss andre anbefaler jeg heller Back Door Santa av B. B. King eller Bruce Springsteens Merry Christmas Baby for å få fart på julefoten. Akkurat disse sangene passer egentlig også perfekt for julehatere i fåreklær ettersom de ikke har noe som helst med julen å gjøre.

Så kommer jeg til å dra i kirken ofte framover? Nei, neste helg har jeg jo ikke lenger en spesiell grunn til å dra. Dessverre. Kanskje drar jeg i kirken på julaften når jeg blir voksen og har stiftet familie