Hvordan lage den perfekte snømann?
For optimal bygging av snømenn er det harde krav som stilles til snøkornenes struktur.
“Snømann er en menneskelignende skulptur eller figur laget av snø. Figuren lages oftest av barn, eller voksne sammen med barn, som en lek med snøen, gjerne i begeistringa over den første snøen som faller om vinteren.”. Slik introduseres snømannen på Wikipedia.
Snømannen er for mange godt kjent, og de fleste av oss har bygget en eller to i løpet av livet. Krimforfattere synes å være spesielt fascinert av snømannen. Jørn Lier Horst skriver om en avskyelig snømann som angivelig stjeler stygg julepynt, mens Jo Nesbø skriver om “en seriemorder som dreper kvinner og lager snømenn”.
Så hva er så de optimale forholdene for å lage snømenn?
Umulig nysnø
Forfatteren av Wikipedia-artikkelen kan fortelle at “det er umulig å lage snømann av nysnø i 15 kuldegrader.”.
– Nysnø er store snøkrystaller med lange og tynne armer. Disse lange og tynne armene gjør at det er veldig få kontaktpunkter mellom snøkrystallene, og derfor er bindingene veldig svake, forteller Henrik Halvorsen som er utdannet til NF skredinstruktør 1 og derfor vet ett og annet om snøens egenskaper.
Fordi snøkrystallene tar veldig stor plass er det mye luft mellom dem slik at de henger dårlig sammen. Derfor er det vanskeligere å lage snømenn av tørr nysnø.
Snøens kornstruktur er avhengig av flere faktorer, blant annet temperatur. De ulike kornstrukturene gir oss ulike former for snø, for eksempel puddersnø, skare, sukkersnø og kram snø.
– Jo større kornene er, eventuelt jo mer kantete er de og jo dårligere henger de sammen, sier Halvorsen.
Finkorna med sterke bindinger
Den kramme snøen som er å foretrekke til snømannlaging dannes når temperaturen er like over frysepunktet. Når det er litt varmt i lufta smelter litt av snøen som fører til at den limes sammen.
– Vi har noen prosesser i snødekket som kalles sintring, som handler om at molekylene på de lange tynne armene på snøkrystallene fordamper og vi blir kun sittende igjen med et lite rundt korn, sier Halvorsen.
Han forteller at det vil være enklest å bygge en snømann når man har litt fuktig og finkornet snø. Den finkorna snøen er fokksnø eller nysnø som har blitt forvandlet til små runde korn gjennom sintringprosessen.
– I finkorna snø er snøkornene små slik at de vil pakke seg tett og binde seg raskt til hverandre når de presses sammen. Den ekstra fuktigheten vil gjøre at snøkornene fryser sammen og dermed har sterke bindinger seg imellom.
Sintringsprosessen fører altså til at kornene blir sittende mye tettere sammen og derfor også henger mye bedre sammen. Ved minusgrader vil sitringsprosessen gå raskere jo nærmere man er 0 grader.
Grovkorna for langvarig konstruksjon
Skal man bygge en snømann som varer lengst mulig er det derimot grovkorna snø man vil ha.
– Grovkorna snø er snø som allerede har blitt utsatt for varme og denne typen snø vil være bedre rustet mot å bli varmet opp igjen, fordi snøkornene er større og dermed kan motstå varmen bedre, forteller Halvorsen.
Snøen må være litt fuktig for å være løs nok til å kunne bearbeides, men om den blir for våt vil den ikke henge sammen. Ulempen med de store snøkornene er at det er vanskeligere å pakke snøkornene tett nok til at de binder seg mens man holder på med byggingen.
– Får man først snøkornene til å henge sammen vil de fryse fast til hverandre og lage sterke «isbroer» seg imellom, nesten som skare, forteller Halvorsen.
“Isbroene” og store korn vil gjøre at snømannen er bedre rustet mot oppvarming sammenlignet med en snømann av finkornet snø.
– For dem som har lekt litt i snøen som barn så kommer det kanskje ikke som noe sjokk at snømannen blir sterkest om man lager den på en dag med temperaturer like over null grader etterfulgt av en kald natt, sier Halvorsen.
