100% nærmere en engasjerende komponist

Oppsettet inne på Dokkhuset var et utenom det vanlige. Belysningen var dimma, og stoler og små bord med levende telys sto i noe som minnet om en halvsirkel på gulvet. Dette ga plass til to scener; den «vanlige» scenen og en nede på gulvet på samme nivå som publikum. Med andre ord, konserten tok virkelig årets tema «Kom. Nærmere.» på alvor. Vi som publikum satt tett på musikerne, noe som gjorde den sanselige opplevelsen mye sterkere, særlig det akustiske.

Det var blanda aldersgruppe i publikum, men ikke veldig mange unge og studenter, og de av dem som var det, studerer nok musikk selv.

Før konserten starta fikk vi noen ord fra festivalsjef Sigmund Tvete Vik, som blant annet annonserte at det var rekord for antall publikum på en «100%» konsert. Det sier litt om Jessie Montgomerys musikk og innflytelse, og musikken vi får høre gjør at jeg skjønner enda mer hvorfor.

Etter endt festival fant vi også ut at Kamfest har hatt rekordmange besøkende i år, hele 10 700 publikummere. 

LES OGSÅ:  Bak sminken med Drag syndrome.

Det første stykket vi fikk høre var solostykket «Rhapsody No.1» for solo fiolin og framført av komponisten selv. Mange komponister har bakgrunn som utøvere, også på høyt nivå, men få velger å fortsette å spille instrumentet sitt profesjonelt etter å ha valgt komposisjon. Det er altså ganske unikt å høre en komponist spille sin egen musikk, og når Montgomery gjør det blir det utrolig vakkert. Uttrykket virket så ærlig, siden det var hun selv som har lagt en mening bak hver tone og frase. Stykket er inspirert av fiolinvirtuosen og komponisten Eugène Ysaÿe og minner meg mest om satsen «I. L’Aurore» fra hans «Sonate No.5».

Konserten fortsatte med duetten «Musings» der Montgomery fikk med seg bestevenn og fiolinist-kollega Elena Urioste. Dette var et flersatsig verk, og jeg pustet letta ut da jeg merket at dette var et danna publikum som visste at man ikke skal klappe mellom satsene.

Publikum var generelt veldig aktivt lyttende. Det var så stille mellom innslagene noen ganger at jeg så vidt turte å ta notater.

Kamfest kategoriserte denne konserten på «svart løype», altså som en av de mer eksperimentelle og utilgjengelige konsertene på programmet, og jeg tror jeg må si meg uenig. Musikken er absolutt tonal og selv i det «merkeligste» stykket «Study No. 1 for percussion quartet» var det ganske enkelt å følge det musikalske forløpet. Stykket ble framført på den vanlige scenen og bestod av veldig gradvise endringer i klang og tekstur.

Til slutt kom TrondheimSolistene, med kunstneriske leder Guro Kleven Hagen i spissen, ned på gulvet og vi fikk høre to verk for strykeensemble, «Source Code» og «Strum». Begge stykkene viser virkelig Montgomerys evne til å skrive musikk som er flertydig og moderne, samtidig som den er tonal og, etter min mening, ganske tilgjengelig.