Allsang på sjangergrensen

Publikumsmassen på Trondheim Kammermusikkfestival har utvilsomt en over gjennomsnittlig musikalsk beherskelse, og den sørafrikanske cellisten Abel Selaocoe utnyttet dette på beste vis da han opptrådte i Norge for første gang. Sammen med sitt Bantu Ensemble leverte han en interaktiv, ekspressiv, sjangeroverskridende og ikke minst virtuos konsertopplevelse på Dokkhuset.

Opplevelsen av å bidra til musikkens helhet er det som sitter aller sterkest igjen. Mens jazzmusikere sliter med å få publikum til å klappe «på tirsdag og på torsdag», viste Selaocoe sin pedagogiske side og fikk publikum til å synge ikke bare rent, men flerstemt.

Selv flere dager senere nynner jeg stadig på flere av disse melodiøse frasene som om de var mantraer brent inn i hjernebarken. Kombinert med Selaocoes lidenskapelige – og ikke minst behendige – evne til sang- og cellospill, råder det ingen tvil om at dette var et velsmidd merkejern.

En ekstra hyllest må gis til den elleville perkusjonisten Dudù Kouate, «The Octopus Who Plays The Cosmos», som han ble betegnet av Selaocoe. Hans imponerende samling av sære instrumenter – waterphone, pygmy-fløyte og en såkalt «whirly tube» bare for å nevne noen – sto som en utømmelig kilde til akkurat det musikk fundamentalt sett handler om: morsomme lyder. 

I de partiene der musikken inviterte til dybdelytting kunne Kouate også bidra med sine metamorfoser; når gyllenrøde cello-toner sakte trengte seg frem over den auditive horisonten tok Kouate frem fuglefløytene sine, og plutselig var blekksprut blitt til kjøttmeis.

Hva som skiller god og dårlig musikk er et ytterst subjektivt spørsmål – og ett som kanskje ikke har noe godt svar. Kanskje god musikk er litt som god mat: en slags velbalansert rømmegraut bestående av lidenskap, åpenhet og håndverk. Abel Selaocoe & Bantu Ensemble har i hvert fall både sukker, kanel og smørøye.

LES OGSÅ: 100% Montgomery på Kamfest