Kåseri:

Jeg mistet min kjære da samfunnet åpnet

Rådet til Bent Høie om å bare ha én gjennom pandemien har blitt fulgt flittig, men hva skjer nå når samfunnet åpner igjen?

Publisert

Lørdag 25.september er et vagt minne som svever rundt i et fantasert tidsrom. Det var et folkehav tettere enn Bodegaen på en kåt lørdagskveld, og mer intimt enn metrobussen i rushtiden. Endelig er den latterlig lange tiden over, hvor vi klemmer hverandre i skjul og ikke snakker høyt om siste one night stand. Vi kan gå tilbake til vår standard måte å leve på. Det var en storslagen feiring, har jeg hørt.

Jeg, som den gode samfunnsborger jeg er, lå hjemme i halvsøvne med feberkramper og hallusinasjoner etter min andre vaksinedose som ble satt døgnet før. Der jeg lå, innså jeg noe som ga en skikkelig klump i magen. Hva kommer til å skje med forholdet til koronakjæresten når samfunnet åpner igjen?

Jeg som endelig har fått mitt lengste og mest stabile forhold, og så skal regjeringen ødelegge for meg med å bare åpne alt opp, med fri tilgang til kjøttmarkedet igjen. Det er liksom ikke så ofte du finner en som ikke har problemer med å være langt oppi fjeset på deg i offentligheten, og som det forventes at du skal ta med uansett hvor du går. Selv om kjærlighetsspråket mitt er fysisk kontakt, må jeg innrømme at jeg syntes det kunne bli litt mye til tider. Spesielt hvis jeg glemte det, ble jeg minnet på det av dem rundt. Jeg kunne jo ikke gå alene på bussen, eller i matbutikken – gud forby. Min elsker ble en del av meg og min hverdag, og nå når verden åpnes opp og beskyttelse forsvinner, vil de forsvinne og.

Om du er forvirret og lurer på hvorfor i all verden en så kul dame som meg blir kjæresteløs fordi énmetersregelen ikke lengre er relevant, la meg forklare. Min kjære partner er nemlig et munnbind. Et lite stykke svart bomull med en liten smiley på, som passer det lille fjeset mitt. Og det bedre enn noe engangsmunnbind noen gang kunne gjort.

Jeg må innrømme at jeg hadde en periode med innkjøp av medisinske engangsmunnbind, og slengte det på før jeg gikk ut i Trondheims gater. Etterhvert etterlot jeg dem der hvor eksene pleide å bli plassert: rett i søppelbøtten. Jeg skal være ærlig; jeg brukte dem et par ganger mer enn det som er anbefalt. Igjen, litt som med ekser. Men jeg er ikke særlig tilhenger av bruk-og-kast-metoden. Bent Høie anbefalte oss jo tross alt å finne en fast å være med, og dette ble da min gyldne mulighet til å investerte i min kjæreste (eiendel).

Men fra alvor til alvor, jeg gruer meg til å ikke tilbringe tid med Smiley mer, som jeg så orginalt har navngitt det. Ikke bare fordi jeg ikke lenger kan mime dramatisk med til sanger, eller bruke det som unnskyldning for ikke å snakke med kjentfolk. Det er en omstilling jeg tror kommer til å bli krevende, på tross av at jeg også har lengtet etter den. Jeg klarer jo aldri å bli fornøyd, og dette er intet unntak.S

Å bli fortalt at pandemien ikke er så farlig lenger føles fjernt. I og med at vi stadig fikk høre rake motsetningen, vet jeg ikke om jeg stoler nok på det til å være uforsiktig. Det er liksom ikke så lurt å droppe kondomet med mindre man ønsker seg en mini-meg, så hvorfor skal vi egentlig fjerne den hverdagslige beskyttelsen?

Jeg vet jeg kommer til å ha mitt kjære munnbind liggende i jakkelommen, sånn i tilfelle. Det er en trygghet i at det bare er der. Det er jo en omvendingsprosess å legge fra seg også, men jeg er en selvstendig kvinne, og jeg kan ta mine egne valg. Og det er nok ingen som kommer til å si noe på det om jeg presser leppene mot litt bomull en liten stund til. Hvem bryr seg om hva jeg gjør med dem uansett, tenker nå jeg. Det er tross alt veldig individuelt hvordan man håndterer denne gjenåpningen, og om man velger å klamre seg fast til en form for trygghet litt til, så ser jeg ikke noe galt i det. Vi trenger alle det i ny og ne.

Så var det bare det å finne seg en ekte, menneskelig kjæreste da. Lurer på om det er like lett å bestille en slik på nett.