En kirke for alle

I over 800 år har Vår Frue kirke stått kun et steinkast fra den overveldende Nidarosdomen, gjennom all slags vind og vær. Når dagene nå blir kortere og frosten biter seg fast i kirkespiret, holder Vår Frue dørene åpne. Siden 2007 har kirken i samarbeid med Kirkens bymisjon og frivillige arrangert gratis måltider, konserter, diktlesning og sjakk i et tilbud kalt Vår Frue – åpen kirke. Det har blitt et sted hvor alle kan møtes, føle trygghet og varme seg når det er kaldt ute.

Utenfor kirken står det en mann. Han er frivillig og synes det er fint å ha noe å gjøre. Han er fattig, men får dele dagene og kveldene med noen som setter pris på hans bidrag. Ut av kirken går en dame, litt vaklende til beins. Hun skal ut og trekke litt frisk luft og tenne seg en røyk. Torsdagssuppen er ferdiglagd og bæres inn i kirken. Under det høye kirketaket samler alle slags folk seg til middag. De som har tatt seg en blund på kirkebenkene har våknet opp til lyden av samtaler, latter og skritt.

Livet langs gata

Stearinlysene er tent og rundt bordene sitter de som vanligvis ses på gata. En av dem heter Victor og er fra Bucuresti i Romania. Han er takk nemlig for tilbudet, men forteller at han også har dårlige minner fra Vår Frue kirke.

– Det har vært noen harde netter på kirkegulvet, og jeg har følt mye smerte her. Men sulten har jeg ikke vært, sier han.

Victor er ortodoks kristen og har bodd tre år i Norge. Tidligere levde han et normalt liv med sin norske kone, men siden han fikk påvist en kreftsvulst i hodet i juli og brøt forholdet til kona har livet bydd på utfordringer. Om dagen vandrer han rundt i byen med alle tingene sine i en sekk. Om natten sover han i køyesenger på rom med ti andre for 15 kroner natten hos Røde Kors. Han strekker hånden ned i lommen og tar opp alle pengene sine: fire-fem enkroninger, en femmer og en tier.

– Tiggere ler av meg fordi jeg går fem timer og panter flasker for mellom 20 og 70 kroner, når de kan tjene flere hundre. Men av prinsipp vil jeg ikke dit, forteller han.

Som kristen er det viktigste for Victor å ha Gud i sjelen. Så lenge Gud er med ham føler han seg sterk. Troen er noe han kan holde seg fast i, også når det er vanskelig å være menneske. I kirken føler han seg alltid velkommen.

Prestekallet

Måltidet er i ferd med å fullføres. Alle er mette og noen henter seg en kopp kaffe før presten trer inn i rommet. Han går fram til en lysestake omgitt av brosteiner og tenner et lys for alle til stede i kirken. Etter ham kommer andre som ønsker å tenne lys og dele det de har på hjertet. Det er et sted der alle som vil blir hørt og hvor en kan sette ord på alt. I de nytente flammenes lys holder presten sin preken.

På tordagsmessene er det Kirkens Bymisjons gate prest som holder gudstjenesten. Blant kveldens gjester er han bedre kjent som Odd Halvor. Fra ung alder av har han følt tilhørighet i kirken, en tilhørighet han ønsker å dele. Allerede på søndags skolen lærte han at bakgrunn og hudfarge ikke spiller noen rolle. På videregående visste han at det var prest han skulle bli, med et ønske om å jobbe for en åpen kirke. For fjorten år siden ble han gateprest.

– På gaten møter jeg også de som ikke trives så godt i kirken, og jeg får møtt dem på deres hjemmebane, forteller han.

Kirkens rolle

Under årets tv-aksjon ble det samlet inn penger til Kirkens Bymisjon, med slagordet «Mindre alene sammen». Vår Frue – åpen kirke finansieres av donasjoner, og jobber med å knytte bånd. Det kan være vanskelig å føle seg alene i verden, men gjennom felles måltider kan man spørre om å få tilsendt smøret eller kaffen, starte en samtale og bli bedre kjent. Noen av åpen kirkes faste besøkende har ikke et fast hjem, men kaller hverandre for familie.

Odd Halvor ble i fjor oppringt av en fortvilet mor fra Sørlandet. Hun spurte om han hadde sett sønnen hennes. Sønnen er rusavhengig i Trondheim og har lite kontakt med sin biologiske familie. Da kunne Odd Halvor fortelle at sønnen hennes er godt kjent i kirkefellesskapet og at de ofte spiser frokost og snakker sammen. Den usigelige gleden og lettelsen moren fikk av å høre dette gjorde sterkt inntrykk på gatepresten.

– Å få høre at barnet ditt ikke er ensomt og har et trygt sted å gå til, er et hav av forskjell for en mamma, sier han.

I et individualistisk samfunn er det lett å falle utenfor fellesskapet. Kirkens Bymisjon gjør det de kan for å hjelpe dem som har falt opp på beina igjen. Selv om man skulle tro at bymisjon handler om å misjonere til den kristne tro, ser medlemmene i organisasjonen ordet misjon mer som det engelske ordet «mission», oppdrag.

Et av oppdragene deres er å bryte med isolasjon og ensomhet, ved å se dem som ikke blir sett og elske dem som ikke blir elsket. Kjærlighet kommer i mange former. Odd Halvor går rundt i Trondheims gater, lytter til mennesker i nød og inviterer dem på middag i kirken. Troen gir Odd Halvor mulighet til å høre hjerteskjærende historier uten å miste håpet eller viljen til å hjelpe. Han arbeider for å bygge broer og knytte bånd, i tråd med det kristne budskap. Han tror det er dette som blir kirkens samfunnsrolle fremover.

– Det kommer mødre som er redde for å døpe barn de har fått utenfor ekteskap. Kirken har lenge vært en autoritet i samfunnet, men Jesus hadde døpt det barnet uansett, sier Odd Halvor.

I kirken leses det om Jesu liv og handlinger fra Bibelen, der veldedighet og nestekjærlighet er sentralt i budskapet. Åpen kirke er et forsøk på å gjennomføre noe av det som ofte bare blir forkynt under gudstjenester. I kirken er det mange prester som ikke følger ordene de forkynner. Kanskje er dette en av grunnene til at færre følger kristendommen i nyere tid.

Forskjellige livssyn

Samfunnet har blitt mer mangfoldig, med forskjellige trosretninger og livssyn. Det har ifølge generalsekretær Trond Enger i Human-etisk for bund blitt behov for å finne en ny mening. Human-etisk forbund er en ikke-religiøs livssynsorganisasjon i Norge, med blant annet dette som mål.

Hva som er meningen med livet er et sentralt spørsmål for mange mennesker, og mange har behov for å finne svar. Human-etisk forbund forsøker i samarbeid med sine medlemmer å komme fram til disse svarene. De arrangerer åpne møter der temaer knyttet til det å være menneske blir tatt opp. Enger beskriver forbundet som et livssynssamfunn for de som tror på mennesket.

– Vi kan sammen finne ut hvordan vi skal leve livene våre ved å diskutere veivalg og meninger, sier Enger.

Enger ser på kirken som et trosfellesskap for de kristne, men vektlegger at mange av tradisjonene våre kommer fra en kristen kulturarv. Blant annet er julefeiring og kalenderens helligdager tegn på at kristendommen i lang tid har vært en del av samfunnet. Tradisjonelt sett har livets overgangsfaser blitt markert i kirken, men for ikke-troende kan det føles feil å døpes, konfirmeres, giftes og begraves kristelig. Humanetisk forbund tilbyr derfor lignende seremonier, men har ingen tilbud som kan sammenlignes med Vår Frue – åpen kirke.

Kristendommen spiller en mindre rolle i det norske samfunnet enn tidligere. Likevel tar kirken på seg et arbeid som lett blir glemt – å verne om og støtte alle, også de svakeste.

Etter gudstjenesten blir mange av gjestene værende i kirken. Flammene fra kveldens lystenning brenner fortsatt. Roen har senket seg og følelser har kommet til uttrykk gjennom bønn og sang. Odd Halvor tror Jesus hadde følt seg velkommen og smilt hvis han hadde kommet inn og sett Vår Frues mangfoldige fellesskap.