<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">NOSTALGI TIL 1000:</span> Kort sagt, god stemning preget kvelden.
NOSTALGI TIL 1000: Kort sagt, god stemning preget kvelden.

UKA-21:

Leisure Suit Lovers + Funky Yoshi = SANT

Her er det rom til å endelig gjenoppleve sine barndomsminner for den evige nostalgiker. Vi skal tilbake på Nostalgisk aften.

Publisert Sist oppdatert

Vi kommer tidlig inn på Klubben der en håndfull mennesker streifer forventningsfullt omkring. Noen danser litt. Noen sitter og prater. En fyr i helhvit dress strener forbi. Mon tro hva han skal denne kvelden.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">EDGAR: </span>Mario Kart fikk frem aggresjon hos selv de søteste og snilleste sjelene.
EDGAR: Mario Kart fikk frem aggresjon hos selv de søteste og snilleste sjelene.

De tre jentene Rebecca Winge, Miriam Myklebust, Amelia Alexandra Løgavlen sitter og venter spent i hjørnet av lokalet. På spørsmålet om hva deres forventninger for kvelden svarer de «bra stemning, gøy, mye liv og bra sanger».

Og bra stemning, gøy, mye liv og bra sanger skal det bli.

Uvitende om hva kvelden vil bringe går vi først ned for å sjekke stemningen på Edgar. Der møter vi vennegjengen som spiller Mario Kart. De sparer ikke på kruttet. Her er det konkurranse, som om det står om livet. En roper ut «Yoshifaen» og det er det eneste utropet vi rekker å notere ned før vi får beskjed om å ikke sitere dem i de skarpeste svingene.

Vi går opp igjen i riktig øyeblikk. Det skjer noe. Leisure Suit Lovers entrer scenen.

Aha, der har vi den hvite dressen. Sammen han står bandet like kult kledd for anledningen. Leisure Suit Lovers tropper opp med heldekkende glitterdrakter, solbriller og glinsende smil. Midt i blant varmt, gult og rosa scenelys skinner gylne saxofoner, tromboner, en turkis bass og korjenter i de glitrende discodraktene. Det er funk. Det er lek. Musikken tar meg lenger og lenger tilbake, fra revy med blåserekker på videregående helt til ABBA og dans i stua som barn.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">GLITTER OG GLAM:</span> Ingen tvil om at funky toner, gyllent scenelys og dansende publikum fikk det til å glitre på Klubben.
GLITTER OG GLAM: Ingen tvil om at funky toner, gyllent scenelys og dansende publikum fikk det til å glitre på Klubben.

Etter Leisure Suit Lovers første innslag med egne vokalister og litt funky soul, begynner endelig karaoken – og jeg sier bare, FOR en åpning. Med sterk vokal og rå selvtillit setter kveldens første person ut i ilden standarden langt over det jeg vanligvis ville forventet på en karaokekveld. «I Will Survive» runger ut og publikum er helt med. Med denne åpningen vil kvelden mildt sagt overleve.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">FØRSTE UT: </span>Med en selvsikker «I Will Survive» satte førstemann ut i karaokeilden høy standard for kvelden.
FØRSTE UT: Med en selvsikker «I Will Survive» satte førstemann ut i karaokeilden høy standard for kvelden.

Likevel setter ikke den sterke åpningen noen stopper for at flere tør å slenge seg på. Nestemann ut synger «Grace Kelly» med en fantastisk innlevelse. Her får virkelig hans indre, nostalgiske karaokeløve brøle ut, og energien gjenspeiler seg fortsatt i publikum.

Videre fylles kvelden av 70- og 80-tallsbangers fra ABBA som «Dancing Queen», «Lay All Your Love On Me» og «Mamma Mia». Det er forløsende. Folk danser og koser seg. Det er ekte, glitrende karaoke på sitt absolutt beste. At Leisure Suit Lovers ikke har hatt liveopptreden siden februar i fjor merkes ikke.

Etter dansing tar vi turen ned til Edgar igjen, for nå vil vi prøve Mario Kart selv! Vi får spille to runder, og selv kjenner jeg at det vekker mitt konkurranseinstinkt, noe spillet også ser ut til å gjøre for fler. Til og med vakten på huset for kvelden tar seg en runde i det vi sier oss ferdig.

Alt i alt vil jeg si Nostalgisk aften var en herlig kveld. Noe av det som slo meg var hvor åpen og god stemning det var gjennom hele kvelden. Publikum heiet på de som opptrådte og de som sang var heller ikke redd for å by på seg selv. Det kjentes som en eneste stor kveld med vennegjengen, ikke ulikt de små karaokekveldene med vennene mine fra da jeg var ti, bare tatt til nye høyder.