Klagesang fra keyboardisten
Mens publikum dåner over gråtende gitarer, skaper mine tårer kortslutninger i keyboardet. Gud ga meg ti fingre og en uoppnåelig drøm.
Det er i stor grad enighet om at keyboardisten ikke akkurat har den kuleste jobben i bandet. Det fantes en tid da keyboardisten var sett på som kul, men det gikk over omtrent da elektrisiteten ble oppfunnet. Som en av de få stasjonære musikerne på scenen er det vanskelig for en som spiller «keys» å uttrykke seg nevneverdig. Orgasme-trynet har visst gitaristen patent på.
Trommisen ser naturlig kul ut (av en eller annen grunn) og vokalisten har alles oppmerksomhet uansett. Som keyboardist går det rett og slett ikke an å se skikkelig kul ut. Det beste man kan gjøre er å kjøpe seg nok utstyr til å gjemme seg bak. Med nok keyboard kan man i beste fall gjøre en grei etterligning av en romkaptein fra en eller annen sci-fi-film. Det sluttet for øvrig også å være kult på 80-tallet.
Debatt: – Moshpits til besvær?
Likevel prøver jeg. Timene på øverommet kan ikke måle seg med timene jeg bruker foran speilet før en konsert. Jeg vil se like kul ut som de andre. Før hver konsert lurer jeg på om jeg kommer til å lykkes. Svaret får jeg fra konsertfotografene. Gang på gang klarer de å dokumentere et utall av gitarister som bakoverlent bender sine strenger, mens de nærmest biter av seg leppa i et forsøk på å oppnå den looken som skal gi utløsning for både kameraet og publikum. Om du er heldig ser du en keyboardist i bakgrunnen på et par bilder. Kanskje han gråter.
Jeg er lei av å være i skyggen av gitarsoloen. Jeg vil også være i lyset. Jeg vil også stagedive, crowdsurfe og se refleksjonen av mitt svette ansikt i publikums glinsende øyne. Jeg vil også bli elsket! Mens jeg drømmer om en dag da keyboardistens status gjenreises til det den var da Bach rulet konserthusene, roper mine øyne mot et publikum som ikke svarer. Siste låt er over.
Vokalist konstaterer: We’ll be back! Keyboardist konkluderer: I’ll never be Bach.
Les også: Underground is my Utopia
