Idrettens glede er for alle

Chirag fra Karpe synger om «den der gymtimen vi hadde da vi var barn». Gym på barneskolen handlet om moro og inkludering. Det var stiv heks, stikkball, pælming og snubling. Når stoppet idretten å være lek og heller ble til blodig alvor? 

På ungdomsskolen ble idrett plutselig seriøst med seriespill og turneringer, noe som gjorde at mange falt av. Det som før var en lekeplass ble forvandlet til en gladiatorarena. Klisjéen «Det viktigste er ikke å vinne, men å ha det gøy» fremmer kanskje en lite produktiv holdning hvis man har konkurranseinstinkt. Men er det virkelig så viktig at alle skal klare å meie ballen i målet? Jeg mener at målet burde være å få flest mulig ut i fysisk aktivitet, ha det moro og være sosial. 

Jeg har stor respekt for innsatsen til de som satser. Det er både inspirerende og beundringsverdig. Men hva med resten, de som ikke skal bli den neste Haaland eller Ingebrigtsen? 

Helse og trening er viktig for alle. Derfor burde det finnes flere inkluderende idrettstilbud for unge. Her vil jeg skryte av NTNUIs mangfold. Det er ikke mange idrettsklubber som tilbyr både rumpeldunk og toppidrett. 

Selv har jeg hatt noen av mine beste opplevelser fra studietiden på tredjelaget i innebandy og mosjonsbasket. Her har man det gøy mens man driter seg ut. Innebandylaget mitt er som karaoke for idrett: Talent er ikke en forutsetning. Lagene består av en blanding studenter, fra de som aldri har rørt en ball i sitt liv, til mer erfarne spillere. Overraskende nok møtte jeg en kar på mosjonsbasket som tidligere spilte i andredivisjon og 360-dunker med bind for øynene, men som nå spiller på lavere nivå for å kose seg i studietiden. 

Lavterskeltilbud innen idrett på universitetet har gitt meg idrettsgleden tilbake – som i gymtimen vi hadde da vi var barn. Kan andre idrettsklubber i landet lære noe fra NTNUI?

LES OGSÅ:  Mangler verter: – Vil være den som åpner hjemmet sitt