Dialog som tabu-medisin
Mange studenter velger å tie om sin religiøse bakgrunn. Hvorfor har det blitt slik?
Det virker som om det nærmest har blitt uhørt å snakke åpent om religion i mange norske studentmiljøer. Religion er et tema som ofte kan oppleves som ubehagelig eller upassende. Dette til tross for at studentmiljøer er nettopp det stedet det bør være lettest å kunne diskutere åpent om kring temaer som religion og livssyn. Tradisjonelt har man alltid vært kritisk til religion i samfunnet og vitenskapelig kontekst. Når samfunnet blir mer og mer sekularisert, kan det oppleves som svært vanskelig å stå fram som en troende kristen eller muslim. Man ønsker ikke å skille seg ut fra mengden ved å si at en tror på Gud.
I frykt for å bli latterliggjort av medstudenter, velger mange studenter med religiøs bakgrunn å ikke snakke åpent med andre om sin tro. Hvorfor har det egentlig blitt slik?
Flere studenter oppgir at de ikke tror på Gud. I en undersøkelse utført av Sentio for Universitas ble et lite utvalg av 1008 studenter stilt ulike spørsmål med fokus på religion. Ett av spørsmålene var «Tror du på Gud?». Undersøkelsen viste at 22 prosent svarte «ja» mens overveldende 61 prosent av studentene svarte «nei». Den lave andelen religiøse studenter kan være nok til at man føler seg annerledes.
Det hender at jeg ikke nevner min religiøse bakgrunn når jeg snakker med klassekamerater under sosiale sammenkomster. Dette var noe jeg opplevde som svært vanskelig under fadderukene. Jeg skjuler en vesentlig del av min identitet i frykt for å bli ekskludert av medstudenter. Dette gjør jeg for å unngå den kleine og vedvarende stillheten som oppstår når jeg blir spurt om hvorfor jeg er den eneste som ikke drikker på festen. Det viktigste er vel at jeg er der?
Jeg mener at det største problemet vi har i dag er den usaklige debatten som oppstår når religion blir tatt opp under samtaler. Det bør være større rom for å kunne diskutere åpent om religion uavhengig om man er troende eller ikke. Men viktigst av alt; det bør være rom for å kunne tro på Gud i 2017 uten at man opplever å bli møtt med sterk kritikk og utsagn som «Hvorfor tror du på Gud? Vi lever jo tross alt i 2017!». Dette er bare én av de mange usaklige kommentarene som jeg ofte hører når jeg forteller andre at jeg er muslim.
Noe av det jeg lærte som workshopleder under ISFiT 2017 var åpenhet og dialog. Dette er kunnskap og ferdigheter som jeg skal ta med meg videre. Jeg lærte at det viktigste er å skape forståelse samtidig som at man viser respekt for andres verdier og synspunkter. Man trenger ikke nødvendigvis å være enige om ting, men å kunne utveksle meninger og forstå hverandre i et åpent og trygt miljø er essensielt i debatten. Man vil såklart oppleve at enkelte personer har sterke meninger som kanskje strider imot eget ståsted, men da blir det enda viktigere å vise respekt tilbake.
Det er på tide at vi kvitter oss med denne usaklige debatten som har eksistert altfor lenge. Det er på tide at vi skaper et studentmiljø som gir grunnlag for inkludering og toleranse, hvor man kan diskutere temaer som religion åpent, uavhengig av om en er ateist, agnostiker, kristen, eller muslim. Vi får ingen god debatt dersom troende og ikke-troende får ulike vilkår når de argumenterer for seg.
