Ambient musikk: Sjarmen over vage greier

Er det en sjanger som har vokst på meg de siste årene, så må det være den elektroniske musikkformen ambient. Ifølge Google translate betyr «å omgi» på norsk, og er, til tross for en noe usexy oversettelse, en ganske god beskrivelse på den musikalske funksjonen ambient utfyller. Ambient musikk sikter inn på å bygge et varig musikklandskap rundt lytteren som skal gi ro og fokus.

Dette betyr videre ikke at ambient kan reduseres til ren bakgrunnsmusikk ettersom både den aktive og passive lytter belønnes av musikken. For den passive lytter finner en kanskje roen til å koble av fra hverdagen med en god bok i en time med atmosfærisk musikk. For den aktive lytter, gir musikken teksturerte og melodiske synther, som gjerne utfolder seg innenfor en ramme av felt-innspillinger fra naturen.

Ambient musikk setter fokuset på det melodiske og atmosfæriske ved musikk til fordel for det rytmiske og musikalsk struktur. Resultatet er musikk som gjør det lett å glemme omverdenen til fordel for utsikten fra togvinduet. Kanskje ikke så rart når man tenker på at albumet som ga sjangeren sitt navn var Brian Enos album Ambient 1: Music for Airports, hvor han med ambient siktet til musikk som skulle være like lett å ignorere, som det skulle være å la det interessere.

Heldigvis for vår del, har den rolige elektronikasjangeren Brian Eno så for seg som det paradoksale møtepunktet mellom det kjedelige og det spennende i økende grad interessert seg for det spennende aspektet ved musikken. Selv om sjangeren fortsatt er preget av langstrakte musikalske lydlandskaper med underlige svinger og kroker som rolig vises fram for lytteren, har sjangeren med årene blitt både mer lettbent og mer utforskende.

I kjølvannet av Brian Eno har album som Aphex Twins Selected Ambient Works 8592 og Boards of Canadas Music Has The Right To Children tatt sjangeren i en mer eksperimentell retning hvor de karakteristiske synthlandskapene og feltinnspillingene utarter seg i et mer rytmisk lydbilde. Det har på ingen måte gjort sjangeren mindre meditativ eller atmosfærisk, men snarere gjort den mer allsidig gjennom å tillate mer dynamiske lydbilder og låter med langt mer driv enn Brian Enos musikk noensinne kunne drømme om.

Om det er langstrakte lydbilder frie for rytme, eller atmosfæriske synthlandskaper man drives gjennom av saftige trommeslag, så er ambient sjangeren for deg som trenger et solid avbrekk fra virkeligheten i 60 minutter. Så neste gang du sitter på bussen og er lei av dårlig vær og mørke, fyr opp Music For Nine Postcards av Hiroshi Yoshimura eller Substrata 2 av norske Biosphere, og la fantasien din gjøre sin greie.