Den fantastiske utvekslings­prosessen

Luften blir litt varmere, dagene litt lengre og de håpefulle studentene som tenker seg på utveksling til høsten begynner å kjenne på stresset med å navigere seg gjennom prosessen.

Publisert Sist oppdatert

At jeg skulle til utlandet var soleklart. Muligheten for et år i London var høyt på prioriteringslisten da jeg så på universitet, som ble vurdert på lik linje med fagmuligheter og beliggenhet. Det var ikke et spørsmål om at dette skulle skje, og likevel holdt jeg nesten på å gi opp da jeg møtte systemet til NTNU.

Da jeg klagde på dette til andre studenter opplevde jeg forståelse og fikk høre lignende historier. De fleste kjente noen som hadde latt seg knekke av den billedlige hinderløypa man måtte gjennom, for så å legge utvekslingsdrømmen på hylla. Våren min var fylt med ignorerte e-poster, rådgivere som ikke lot seg finne og hindringer fra NTNU sin side. Ofte trengte man noen fra universitet for å komme seg videre i prosessen, for så å finne ut at personen med de nødvendige signaturene ikke var i byen før godt etter en eller annen frist. Sorry!

Gjemt inni kaoset fant jeg et par hjelpsomme sjeler på instituttet som gjorde sitt beste for å gjøre opp for resten, men til syvende og sist møtte jeg et ødelagt system. Og nå begynner NTNU på den samme visa igjen: Alle skal ut!

Det er mange ting å ta tak i her. Hva med de som ikke ønsker å ta steget med å bo i utlandet bare for turens skyld? Eller hva med de som ikke ønsker, eller klarer, mer studiegjeld? «Alle skal ut» er et fint slagord fra universitetet sin side, når det er studentene som blir møtt av vanvittige mengder skolepenger i andre land. Og ikke minst, hvordan skal dette realiseres når de som i dag ønsker å dra blir stoppet av systemet? Fordelene med utveksling er mange, men for øyeblikket er det for mye man må gjennomgå for å oppnå dem.

Systemet virker allerede overbelastet og anstrengt, og nå vil de kaste enda flere inn i det. En vag «kanskje må vi gjøre noe med prosessen» holder ikke mål. Den bør ikke fikses en gang i framtiden, og det holder ikke med gaffatape-løsninger for å så vidt få det til å tøffe og gå. Skal opp til halvparten av studentmassen på utveksling, kommer systemet til å briste. Det må jobbes med en løsning nå.

For meg endte det opp å være verdt stresset, og jeg fikk til slutt et fantastisk år i London. Men det burde ikke være nødvendig å kave seg gjennom alt dette, og det er synd at flere ikke får opplevd et utvekslingsår på grunn av et dårlig system. Alle skal ut en gang i den fjerne framtiden, men hva med de som vil ut nå?

Powered by Labrador CMS