Den som blogger sist, tjener mest

Jeg liker å tro at nordmenn generelt er oppegående. Vi får med oss det meste som skjer i både det nasjonale og internasjonale nyhetsbildet. Professor i mediesosiologi ved NTNU, Toril Aalberg, ledet i 2011 et forskningsprosjekt som målte 6000 informanters kunnskapsnivå på nyheter. Norge var et av fem deltakerland og leverte rimelig solide resultater – nordmenn følger med. Kanskje til og med litt for mye i blant.

Nyheter kan grovt skilles inn i to typer kategorier, harde og myke. Skal vi tro på studien, er vi generelt oppdatert på begge deler. Hvilken type vi er mest opptatt av er likevel vanskelig å si helt konkret, spesielt i dagens medielandskap anno tjuenitten. For å illustrere, et søk på Google gir over 23 millioner treff på blogger- og kjendisfenomenet Sophie Elise Isachsen. Realiteten av dette får tåneglene mine til å skrumpe inn. Isachsen er ikke en karakter av verken internasjonal, europeisk eller nordisk interesse. Hun er en person hvis bekjentskap tilnærmet utelukkende er begrenset til Norges grenser. Til tross for dette har hun klart å skape et massivt varemerke bygget på skamløs selveksponering, nasjonal heksejakt og utallige Brun og Blid-annonser.

Jeg er like fascinert som jeg er irritert, men er jeg irritert på influenserne? Til tross for tå-neglene mine, egentlig ikke. De er kapitalismens vidundergründerbarn. Norske influsensere har perfeksjonert kunsten av selveksponering og har gjort sine bedrøvede liv til en ettertraktet vare. For all del, applaus til dem. De som egentlig bør føle på min irritasjon er alle individene som klikker seg inn på en sak om en influenser, leser hele saken, tar turen til kommentarfeltet og deretter skriver en hel avhandling om hvordan influensere får ufortjent oppmerksomhet. For ikke å snakke om alle de som tråler deres Instagram-kontoer kun for å legge igjen en kommentar om hvor irrelevant vedkommende egentlig er. Kjære Gunnar på 56 år, ser du ironien i situasjonen?

Nyheter, på samme måte som med alt annet som har en markedsverdi, styres av tilbud og etterspørsel. Tilbud kan bli ettertraktet, og etterspørsel kan gjøres om til tilbud. Influensere, så vel som mediehus, tjener fett på å vekke og vedlikeholde alle våre indre sladrekjerringer. Vi liker å kunne uhemmet kritisere alle offentlige mennesker som trolig begår nøyaktig de samme feilene som oss selv.

Ja, jeg ser selv ironien i at jeg vier over to tusen tegn til denne problematikken mens jeg samtidig selv begår samme feil. Benåd meg, og se heller på denne teksten som et nødvendig onde. For jeg har kun en forespørsel, en åpenbaring om du vil – ikke snakk om dem, ikke klag på at du ser dem i media. Ikke klikk på hjernedøde artikler om noens irrelevante livsbragder. Litt som en kløe, så forsvinner influenserne hvis du vier oppmerksomheten til noe annet. Som ordentlige nyheter, for eksempel.