Et slag for campen på brostein
Festival i sommer? Ønsker du å sove dårlig i telt, tisse i plastikkskur, se på hipstere fråtse ufiltrert øl, og ikke minst, glemme hvor i verden du faktisk er?
Det er noe sjarmerende med det skitne, trashy livet på en festivalcamp. Du blir venner med nabocampen og du lever litt mer primitivt enn vanlig. Dermed kan du sette pris på innlagt vann og strøm når du kommer hjem. Det er litt som være på hytta, men du får høre fet musikk, drikke øl til frokost og du er ikke omgitt av fjell-idioter som tar toppturen som en lett treningsøkt. Du er derimot omgitt av likesinnede fra hele verden og dere havner i festivalboblen sammen.
Mange reiser langt for å være med inn i festivalboblen, helt uten å se noe annet enn parken eller åkeren campen ligger i. Kanskje ikke det var målet å dra på sightseeing, men heller å moshe til Metallica eller hyle til Cardi B. Men tenk å kunne få kombinert lokalkultur med verdensmusikk – la vertskapsbyen få vise seg frem. Da får du enda mer ut av reisen din og du trenger ikke traske i gjørme. Også kan du gå tilbake til den billige teltplassen din når du er mettet for kvelden.
Les også: Et døende medie i bevegelse
Øya og Pstereo er to eksempler på festivaler som har funnet en måte å inkludere byen på. Etter de store konsertene på dagen og tidlig kveld, så fortsetter festen på fl ere utesteder hvor mindre artister får spille. En ganske så genial løsning for de som kan betale inngangsprisen. Det er så klart fint å inkludere spesielt interesserte som ikke har festivalpass, men det er også ganske bittert å ha passet og likevel betale et mellomlegg. Det får bli opp til hver enkelt å vurdere hvor god løsning det er, men det er uansett en fi n måte å få det beste fra to verdener.
Mindre festivaler bruker også byrommet mye mer flittig for å sette fokus på lokalt uteliv. Jeg har selv vært på små festivaler i min egen hjemby og sett store norske artister midt på torget i en by som har færre innbyggere enn publikummere. Noen av festivalopplevelsene herfra er kanskje mine aller beste fordi de overrasker så positivt og jeg får sett byen fra en annen side enn det jeg vanligvis gjør.
Trondheim Calling gjør det samme. Selvfølgelig spiller været i februar en rolle når det kommer til hvor festivalen skal holdes, da en arena utendørs er lite egnet. Bredden i programmet er også en kjempestyrke for en sånn type festival. I tillegg gir løpingen mellom scenene på glattisen sammen med de andre festivalgjengerne en god oversikt over Trondheims utesteder og konsertlokaler. Du drar steder du kanskje ellers ikke ville dratt, og ser byen på en litt ny måte. Suksess!
Så konklusjonen er: Festival er gøy. Dra på festival! Kos deg på Roskilde, Coachella, hvor som helst, men se deg rundt. Se etter festivalene uten camp – festivalene som bruker byrommet i større grad. Her oppdager du mer enn bare musikken og det primitive teltlivet.
