Et tiår tapt i en sky

På ti år har jeg gått fra tenåring til ung voksen, og jeg har fylt opp skyen min med så mange minner at hele landet ligger tåkelagt.

Publisert Sist oppdatert

«Skal vi se i bildealbum i dag?» spurte pappa oppglødd i romjula. I bokhylla i gangen har vi fotoalbum som viser fram hele barndommen min, og på loftet har mamma album helt tilbake til studietiden sin. Alle er sirlig organisert etter dato, og ved siden av hvert bilde står en forklarende bildetekst. Disse albumene stopper rundt 2009, året mamma fikk sin første smarttelefon. Familiebildene våre ligger nå på Facebook. Riktignok er alle organisert kronologisk og med bildetekst, men man får ikke den samme følelsen av å surfe på nettet som man får av å bla i fotoalbum. De føles mindre aktivt bevart, som om minnene ikke er like verdsatte.

Det er ikke bare familiebildene som svever på internettet, det gjør også store deler av min barndom. Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg og vennene mine brukte tiden vår sammen i barndommen tenker jeg på Sims, Piczo, og Chatroulette. Vi brukte endeløse timer på å lage og drepe familier i Sims. Vi lagde et latterlig antall Piczo-sider utstyrt med varierende mengder glitter og animasjoner, og vi chattet med altfor mange fremmede menn på Chatroulette. Jeg lagde videoer, publiserte bilder, og skrev metervis med blogginnlegg. Tilbake fikk jeg venneforespørsler fra tyske menn på Facebook og en italiensk mann som catfishet meg i fem år. Familiene mine på Sims forsvant da vi byttet PC, Piczo og Blogg.no gikk konkurs og slettet alle bloggene, og (heldigvis) har vi ingen videoer av alle mennene som blottet seg for oss på Chatroulette. Alle animasjonene og penisene er slukt av det svarte hullet vi kaller internett.

Kommentar: Biter NTNU over mer enn de kan svelge? Nyhetsbildet i 2019 kan tyde på akkurat dette.

Mitt voksne liv fortsetter å generere en overflod av digitale spor. Jeg tekster og videochatter med venner og familie konstant, men alle «jeg er glad i deg» og «jeg savner deg» og «du vil ikke TRO hva som skjedde i går» blir borte i den endeløse strømmen av kommunikasjon. Om jeg skulle ha tatt vare på disse minnene måtte jeg ha tatt skjermdump av meldingene for så å printe dem ut, som en blek og desperat kopi av et håndskrevet brev. Ikke fremkaller jeg bilder heller. I motsetning til min mors imponerende samling har jeg totalt syv bilder av vennene mine printet ut. Resten har jeg jo på kamerarullen på mobilen, lett tilgjengelig til enhver tid. Jeg har prøvd å sile ut de jeg vil fremkalle og bevare, men jeg går meg bort i minnelabyrinten hver gang. Det er for mange til at jeg klarer å velge, en skog av minner så tett at jeg såvidt kan skimte trærne.

Det er akkurat dette som er problemet: Jeg har for mye lagringsplass. Jeg betaler til og med Apple 10 kr i måneden for å lagre ting jeg ikke husker at jeg har. Jeg aner ikke hva denne skyen faktisk er, eller hvorfor det koster akkurat 10 kr. Likevel har jeg puttet alle mine kjente og kjære inni denne ukjente tingen, alle holdepunktene jeg bruker for å hjelpe meg huske livet jeg har levd så langt. Uten dem er hukommelsen min veldig vag. Fram til fotoalbumene til mamma ender, har jeg noenlunde kontroll. Alle bildene er fyrtårn som lyser opp en liten del av minnetåken. Nå har jeg derimot kun en sky som lyser opp skodden. Om skyen en dag fordufter sitter jeg ikke igjen med annet enn mine egne tåkelagte idéer av fortiden.

Lenge har jeg trodd på løgnen om at ingenting blir borte på internett, men det virker som om det eneste som aldri forsvinner er nakenbilder publisert mot noens vilje. Etter å ha sett både Piczo-sider og pikker gå opp i røyk, har jeg innsett at jeg må bli bedre til å aktivt bevare de minnene jeg vil beholde. Internett er ingen minnebok. Å ha bilder i skyen betyr bare at man ikke har slettet dem ennå, mens å ha dem i er fotoalbum er som å si at man aktivt velger å huske visse øyeblikk for alltid, som en kjærlighetserklæring til de avbildede. Satt sammen forteller albumet en helhetlig historie som min fragmenterte kamerarull ikke får stotret frem. Det forrige tiåret har kanskje fordampet som dugg i morgensolen, men jeg nekter at det samme skal skje med det neste.

Les også: Atb med nye priser og ruter.