Feminisme på Falchs premisser
Det er ingen tvil om at intensjonen bak F-ordet er god, likevel mangler den rom for forståelse.
I serien F-ordet skal Ulrikke Falch forsøke å overtale 900 elever ved Mysen videregående skole til å kalle seg feminister i løpet av 30 dager. Serien tar for seg temaer som seksualitet, gutters forhold til følelser og kjønnsforskjeller i valg av utdanning.
I tillegg vektlegger Falch hvor viktig det er å få delt ut feministbånd. Det er tilsynelatende da man først kan erkjenne seg som en vaskeekte feminist, i henhold til dette prosjektet.
Det virker ikke som om ungdommene er imot feminisme sånn rent teknisk, og alle er selvfølgelig positive til likestilling, men når Falch får resultatet fra en undersøkelse hun har bedt ungdommene utføre, blir hun overrasket.
Les også: Å mislike popmusikk er en dårlig erstatning for å ha en personlighet.
Undersøkelsen handler om våre holdninger knytta til mannlige og kvinnelige ledere. Resultatet viser at ungdommen er enig om at begge kjønn egner seg som leder. Dette burde vært oppløftende, men likevel blir Falch skuffa over at elevene ikke tar på seg feministbåndene de har fått utdelt. Falch legger altfor mye verdi i dette, og båndene blir et slags symbol som påvirker hennes selvfølelse gjennom hele serien.
Jeg tror at det å skulle erkjenne seg selv som feminist krever litt mer enn å skulle bli overtalt av en skuespiller i løpet av fire uker, selv om hun har en million følgere på Instagram.
Les også: Bare tre av ti nordmenn ytrer meningene sine i media.
Det handler først og fremst om å forstå feminismens historie, og dens kulturelle, sosiale og politiske utvikling. Jeg synes det er noe historieløst over framgangsmåten i serien, der vi blir introdusert og sluset gjennom episodenes temaer på en nok så overfladisk måte.
Når ungdommene snakker om at jenter er løse hvis de ligger med mer enn to personer, hvorfor ikke gå litt mer inn på hvorfor det er sånn, heller enn å få servert «det er sånn det alltid har vært». Det er tydelig at det finnes dårlige holdninger som er viktige at vi utfordrer, men disse holdningene er også basert på kunnskapsløshet.
Ungdommene vet jo ikke selv hvorfor de har disse holdningene. Kanskje burde vi latt denne oppgaven gått til skolesystemet, og jobbet for forbedring på denne måten.
Les også: UKEmenyen til Lyche varierer i kvalitet, men har definitivt noen smakfulle høydepunkter.
NRK skriver at målet med serien «er ikke at alle skal bli enige, men å få i gang en samtale om temaet». Jeg er litt uenig i hvordan dette framstilles i selve serien. Et av de tydeligste målene er å få alle elevene til å kalle seg feminister.
Dersom de velger å kalle seg feminister får de et feministbånd. Å putte bånd på ungdommenes håndledd virker som det store målet, nesten mer enn at ungdommene selv får reflektert rundt hva feminisme innebærer.
Jo flere dager som går, og jo mer det stagnerer, desto mer usikker blir Falch på prosjektet. Hun lurer på hvorfor ungdommene ikke vil bruke båndene, og hun blir usikker på sin egen posisjon. Kanskje kunne dette vært unngått om premisset gikk ut på noe annet enn å tilegne noe materielt en så stor verdi.
Tidspresset i serien er til å ta og føle på, og det er heller ikke rart når du har 900 bånd du skal klare å dele ut på bare 30 dager. Da har du kanskje tatt deg vann over hodet. Av egen erfaring tar det litt mer tid.
Det kan ta år, i hvert fall om man kommer fra en lite sted som lider av homogenitet og lite engasjert ungdom, hvor tendensen er at man fort skiller seg ut dersom man kaller deg selv feminist.
Jeg tviler ikke på at intensjonen til Falch er god, men jeg er bare usikker på om hun har glemt sin egen tid på videregående. Jeg husker godt hvor få vi var som turte å kalle oss feminister, et antall jeg kan telle på to hender. Det begynner å bli noen år siden nå, så at det allerede var rundt 200 elever ved Mysen videregående skole som tok på det famøse båndet i første episode, vitner heller om framskritt.
