Friends er suttekluten vi burde ha vokst fra

i 2004 tok 8 år gamle meg farvel med serie hun hadde sett på hele livet. Nå ber jeg dere andre om å gjøre det samme.

Publisert Sist oppdatert

Nylig gjallet det jubelhyl over hele internett da HBO uttalte at de skal lage en oppfølger av Friends. Jeg makter ikke å forstå at noen vil ha tilbake noe som aldri dro. Friends har vært TV2s faste ettermiddagsserie siden før jeg kunne gangetabellen, og er det ennå, her jeg sitter med 5 års høyere utdanning. I fjor ble det ramaskrik da Netflix erklærte at 90-tallsserien skulle av strømmesiden, og nå som den faktisk har forsvunnet fra sortimentet i USA så har DVD-salget skutt i været. Alt dette for en komedie som i bunn og grunn ikke er så komisk.

Jeg trekker alltid fram Friends når folk spør meg hvordan jeg lærte engelsk. Da jeg var liten pleide farfar å lese undertekstene for meg, og når jeg lærte meg å lese fort nok, leste jeg dem for ham. Jeg studerte serien for å forstå voksenhumor, og var takknemlig for lattersporet som fortalte meg når jeg skulle le. Jeg kommer altså ikke unna at denne serien har vært viktig for meg. På den andre siden var Sesam Stasjon også viktig for meg en gang, men den har jeg forlatt på barnerommet.

LEDER: – Vårens etterlengtede utepils i Høyskoleparken kan bli vanskelig, men heldigvis for oss har vi internett til å knytte oss sammen.

Jeg mistenker at den hjelpsomt plasserte lyden av latter lærte min generasjon hva humor var. Det er en grei introduksjon til konseptet, på samme måte som Sesam Stasjon lærte meg moral. Derfor er det min teori at når vi fortsetter å le av disse vitsene er det ikke av humoristiske grunner, men av innøvde. Vi ler med glede fordi vi husker å ha ledd da vi var barn, da verden var lettere, og dårlig planlagte promper var det sykeste som skjedde i livet ditt. Det interessante er jo at de fleste som sverger til denne serien så vidt var babyer på 90-tallet. Det de tviholder febrilsk på er heller en felles populærkultur. De ler fordi menneskene rundt dem ler. De ler fordi de husker hvordan foreldrene deres lo, og de vil være med på vitsen.

Friends var et såpass stort globalt fenomen at det er en av de få tingene vi alle har til felles, som et populær-kulturelt lingua franca. For all del, jeg motsetter meg ikke statusen til Friends som et felles kulturelt objekt, men det er på tide å slutte å late som om det er toppen av humor. I stedet for å bruke millioner av dollar på å lage noe som med største sannsynlighet blir skuffende (er Joeys skjørtejegerkarriere like sjarmerende når han er 50?) og vil gi nostalgien en bitter ettersmak, så er det like greit å investere pengene i å lage nye komedier. «Make comedies great again», som vår oransje venn ville ha sagt om han eide humor og kritisk sans. Nå er det på tide å finne noe gøy å le av.