Fyrverkeri og forestillinger

SIDESPOR: Det er et nytt år, men det er egentlig det eneste som er nytt.

Publisert Sist oppdatert

Du har kanskje funnet deg selv stående på en høyde, og sett utover en fyrverkerifylt himmel­hvelvning, som en del av en selvpålagt eller tvungen deltakelse i den årlige feiringen av det nye årets inntreden. Den gamle kalenderen, nedtusjet av forgangne planer og gjøremål, blir rituelt henvist til søppeldunken. Den nye kalen­deren, som tante Gjertrud så snilt skjenket deg til jul, får endelig sin plass i solen. Man ser på den splitter nye kalenderen, og spekulerer for­ventningsfullt rundt hva de kommende tre­hundredeogsekstifem dagene har å by på. Tjue­atten er endelig bak oss: velkommen tjue nitten.

Som ved enhver overgang her i livet, medfører dette visse endringer, ikke sant? Og det er ikke et nytt år før vår gamle venn nyttårsforsettet smyger seg inn i samtaler med en viss forutsigbarhet. Forsiktig, men med den hensikt å overrumple, forsøker den nok en gang å kaste deg ut i nye og uvante aktiviteter. Idealer skal realiseres, og prestasjoner toppes. For det er vel ingenting som skriker ambisjonsmotivatør som samkoordinert oppskytning og prosecco-bedrikkelse en mørk og regn­full vinterkveld gjør? Tanken om at langsiktige ambisjoner skal befestes i det virke­lige, trer inn i folks bevissthet og forsøker å prege tiden framover. Er det ikke akkurat dette som ligger innbakt i nyttårsforsettets vesen?

Personlig sto jeg selv på en av disse tidligere nevnte høydene, denne kvelden i desember, og merket meg hvor abstrakt overgangen fra et år til et annet egentlig er, hvis man kun ser på det som kommer konkret til uttrykk. For hva vil det egentlig si at et år går over i et annet, utenom fargesprakende fyrverkeri, samvær, og kalender­­endringer? Utenom disse årsritualene, så er det veldig lite som tilsier at overgangen fra desember til januar skiller seg betydelig fra et hvilket som helst annet måned- eller dagsskifte. Man er og forblir den samme i stor grad i denne overgangen.

Hvis vi eksempelvis hadde feiret nyttår i juli i stedet, ville vi dannet oss slike forsetter i begynnelsen av januar – rettet mot de neste trehundreogsekstifem dagene – slik vi gjør nå? Selvfølgelig ikke! Overgangen mellom desember og januar ville vært like intetsigende som mellom september og oktober, og ville som en motivatør og et utgangspunkt for handling vært tilsvarende meningsløs. Utenom noen ekstra turer til diverse treningssentre for de mest ihuga ribbekonsumentene, så ville forventningene til de neste månedene ikke vært særlig annerledes enn for de fleste andre dager i løpet av året.

Om disse forsettene ikke motiveres av annet enn overgangen fra et nytt år til et annet, hva skal i så fall få deg til å oppfylle forsettenes krav, når januar går over til februar, og når februar går over til mars? I bunn og grunn er det ingen andre enn deg selv og de omgivelsene du vanligvis forholder deg til resten av året som er bestemmende for akkurat dette. Så hvorfor skal et nytt år gjøre noen forskjell for målsettingen man gjør seg her i livet?