Kulturkapitalistens bekjennelser

Jeg trodde i lang tid at guilty pleasures bare var musikk du har litt ironisk distanse til. Jeg tok feil.

Publisert Sist oppdatert

Som skribent i musikkredaksjonen og som student ved musikkvitenskap, liker jeg å tro at jeg har en ufeilbarlig musikksmak og at jeg er immun mot såkalte guilty pleasures. Jeg er jo tross alt en av kulturens portvoktere, med lommene fulle av kulturell kapital. Alt det jeg hører på og forfekter som god musikk, kan jeg stå for. For jeg vet jo hva den beste musikken er. Eller rettere sagt – jeg trodde jeg visste det, inntil jeg for en stund siden foretok et dypdykk og en skikkelig rengjøring av spillelistene mine.

Jeg skulle egentlig jobbe med masterprosjektet mitt, men en sur kaffekopp og en rundtur på Spotify var så mye mer forlokkende. Et kjapt sveip over biblioteket mitt viste fort at de aller fleste av et titalls spillelister verken hadde blitt pleid eller lyttet til på år og dag. Flere av dem nærmet seg også ti år i alder, og var blitt gravplasser hvor musikken jeg elsket som tenåring nå støvet ned og råtnet i glemsel. Støvet må ha satt seg på hjernen, for jeg fikk for første gang i livet en ukontrollerbar trang til å rydde. Masteren måtte bare vente.

En av de lengste og eldste spillelistene mine het bare «FGR». Hva enn det står for har jeg glemt for lengst, og hva slags musikk jeg ville ha på listen glemte jeg tydeligvis ganske fort også. Der inne fant jeg både Zeppelin og Nickelback; Death og Britney Spears; Flying Lotus og the Allman Brothers Band. Med andre ord en rettelig lapskaus av søppel og gullkorn. Musikk jeg fortsatt digger i dag, musikk jeg hadde glemt at eksisterte og musikk som får magesekken til å vrenge seg når jeg tenker på hvor mye jeg hørte på det, hvor mye jeg faktisk likte det og hvor sterkt det fortsatt treffer meg i dag.

Og, ja, jeg hørte faktisk på Nickelback – ganske mye også. Jeg tror til og med jeg har samtlige av CD-ene deres opp til Dark Horse liggende i en pappeske hjemme. Sammen med Red Hot Chili Peppers og the Beatles (jeg var altså ikke helt på jordet) sto de nok for nitti prosent av mitt musikkonsum på ungdomsskolen. Men det var selvsagt før jeg fikk med meg at man egentlig ikke har lov til å like Nickelback.

Denne lettere traumatiske opplevelsen, og åpenbaringen om at jeg ikke alltid har vært en kulturens portvokter, fikk meg til å innse noe om guilty pleasures. Det er ikke bare det å gaule med til ABBA foran speilet før du skal på fest, eller å sette på Rick Astley i vennlig selskap fordi «det er jævlig funny, da». For meg er en guilty pleasure den musikken jeg ikke kan la være å reagere positivt på, men som ikke stemmer overens med mitt eget selvbilde lenger. For eksempel: Sevendust. Et relativt generisk nu-metal band med soul-elementer. Skikkelig kårny greier som jeg hørte altfor mye på i tenårene. Det er ikke noe jeg kunne tenkt meg å høre på i dag, men da jeg satt på plata Animosity idet jeg ryddet i listene mine, var det som å sitte på gutterommet igjen og late som om hele verden var i mot meg. Om jeg noen gang får alzheimers kan den plata sannsynligvis få meg til å kvikne litt til. Det er flaut det.

Ryddinga var heldigvis ikke bare en negativ opplevelse. Det var en ganske sunn virkelighets- sjekk, og det var morsomt å se hvor mye tull jeg har hørt på opp gjennom årene. Det var også rart å se hvor tidlig jeg oppdaget band som Sonic Youth, ett av mine favorittband i dag som jeg tydeligvis brukte noen år på å forstå meg på. Jeg fant også mye bra musikk jeg hadde glemt, som SPAN, Jarle Bernhofts første band som jeg lyttet ihjel på VGS og som lå dødt i spillelistene mine i lang tid, men som nå begynner å få tung rotasjon hos meg igjen.

Jeg anbefaler derfor å ta en titt igjennom de gamle spillelistene dine. Grin og le litt. Masteren kan vente.