La oss ta kronisk vare på hverandre

Tidligere Nobelkomité-medlem Inger-Marie Ytterhorn har en svært snever definisjon av hva en nordmann er. Det kan vi ikke godta.

Publisert Sist oppdatert

Kritikken har med rette rast mot tidligere medlem av Nobelkomiteen, Inger-Marie Ytterhorn, etter at hun forrige uke gikk ut mot utnevnelsen av Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam som leder for 17. mai-komiteen i Oslo. I en kommentar på Facebook argumenterte Ytterhorn for at Gunaratnam, som er født på Sri Lanka men har norsk statsborgerskap, på grunn av sin bakgrunn ikke var egnet til å lede komiteen.

Ifølge nrk.no skrev Ytterhorn følgende på Facebook: «Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17-mai komiteen (sic). Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn, ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?»

Hun hevder selv at uttalelsen ikke er rasistisk ment. Men med denne kommentaren impliserer Ytterhorn at personer av en bestemt etnisk bakgrunn har egenskaper som personer av en annen etnisk bakgrunn ikke har. Et klarere eksempel på rasisme er det vanskelig å finne.

For hva betyr det egentlig å være «kronisk norsk»? Ifølge ordboken betyr kronisk at noe er langvarig og gjerne uhelbredelig. Det er vanlig å forbinde dette med for eksempel sykdommer. Det er kanskje fint å avklare at det ikke er noe negativt eller smertefullt med å være nordmann – slik det ofte kan være med for eksempel kroniske ryggsmerter. Statsborgerskap kan, men trenger ikke være, livsvarig. Alle norske statsborgere er i praksis kroniske nordmenn, med det er man ikke lenger hvis man fratas eller frasier seg statsborgerskapet.

Det er slik at hvis du av en eller annen grunn skulle ha behov for å kurere din «kroniske norskhet» på egenhånd, kan du for eksempel flytte til Nederland. Etter noen års opphold kan du søke om statsborgerskap der. Siden du da er påkrevd av nederlandsk lov å frasi deg ethvert annet statsborgerskap du har fra før, så har du plutselig helbredet fra den forhenværende kroniske tilstanden.

Men hva er det som bestemmer om noe er norsk og ikke? Det er alltid skummelt når noen skal prøve å avgrense dette. Et enkelt svar er at alle med norsk statsborgerskap er norske. Det er for så vidt ikke feil, men det er ikke helt rett heller. Jeg kjenner for eksempel en kvinne som har vokst opp i Norge med norske foreldre. Likevel har hun kun britisk statsborgerskap fordi hun er født der. Jeg ser på henne som norsk, jeg tror også hun gjør det selv, og jeg er sikker på at de andre som kjenner henne i hvert fall gjør det.

Kort sagt er det vanskelig å sette en klar definisjon på når man er norsk, men en grei regel kan være at så lenge man føler en tilhørighet til Norge og ønsker landet vel, så er man norsk. Det spiller ingen rolle hvilken hudfarge eller religion du har. Det er samtidig viktig å huske på at noen føler at de har flere identiteter. Kanskje føler de seg både japanske og norske, eller både indiske og norske, men det er lov det også.

Det hersker ingen tvil om at Gunaratnam er kvalifisert til å lede komiteen – altså den oppgaven hun nylig ble oppnevnt til å gjøre. En varaordfører har neppe fått stillingen som varaordfører uten å være kompetent, og når du i tillegg er det i Norges største by, så er du åpenbart også kvalifisert til å lede en 17. mai-komité.

Vi som medborgere har et felles ansvar for å sørge for at alle som regner seg som norske også skal føle at de er det. For å lykkes med dette må vi huske hva Maya Angelou sa en gang: «Folk vil glemme hva du sa, folk vil glemme hva du gjorde, men folk vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å føle seg». Norge er et lite land, så det blir trist hvis vi skal stenge hverandre ute.