Middelmådighetens teknokrati
Studenttinget er et udemokratisk organ uten reell politikk der din stemme betyr null og niks.
Nå har det vært studenttingsvalg igjen. Studenttinget har forsøkt å vedta å øke valgoppslutningen til 30 prosent, men dette har ikke fungert. Valgdeltakeltakelsen har falt fra rundt elleve prosent, til 8,42 prosent. Dette er nok ikke fordi det avtroppende Studenttinget har gjort en spesielt dårlig jobb. Deltakelsen dupper litt opp og ned fra år til år. Når Studenttingsleder Sindre Kristian Alvsvåg allikevel kaller dette et godt valg virker det som det eneste kriteriet er at det faktisk ble gjennomført et valg.
Ja, det nåværende Studenttinget har gjort en akkurat like middelmådig jobb som de foregående. Hvert eneste år er det dårlig oppslutning, og hvert eneste år foreslår noen i Under Dusken å innføre listevalg, en tvilsom tradisjon jeg skal føre meg inn under. Dette er systemet som praktiseres ved UiO og UiB. I listevalg avgir man en stemme til en liste av kandidater, heller enn individer som man har ved NTNU. Disse listene tilsvarer i stor grad ideologiene i norsk politikk: Rød liste, Blå liste, Venstrealliansen osv.
Det er liten tvil om at det er vanskelig å vite hva våre Studenttingsrepresentanter faktisk står for. Ta en titt på kandidatprofilene på Studentvalget.no. Der vil du lese kandidatbeskrivelser som minner mer om en klein jobbsøknad enn en politisk plattform. De fleste fokuserer på tidligere verv, personlige kvalifikasjoner og egenskaper. Det eneste fokuset synes å være at de kan håndtere prosessen å behandle saker godt. Dette hadde vært betryggende om det var byråkrater vi skulle velge. Det er det ikke, dette er politikere.
Å stemme på en liste vil nok gjøre det mer tydelig hva representanten står for. Å ha ideologi inn i politikken er ikke polariserende, men heller opplysende. Ved UiO er valgdeltakelsen dobbelt så stor som ved NTNU, med 16 prosent. Ved UiB er den enda høyere, cirka 20 prosent sist valg. Dette er fortsatt ikke svimlende høye deltakelser. Men det framstår skyhøyt sammenlignet med bananrepublikken NTNU. Det eneste initiativet som har blitt gjennomført for å styrke deltakelsen er en middelmådig versjon av NRKs valgomat, som forteller deg hva kandidatene mener om saker, men sier lite om hvor mye de vektlegger hver individuelle sak. Resultatet er at man ikke aner hva man egentlig stemmer for. Og når det er 30 kandidater fra Trondheim, hvorav 21 skal inn, er valgmulighetene svært begrenset.
Les også: Tilgi meg Bovim, for jeg har syndet
Men at vi ikke har listevalg er ikke hovedproblemet. Problemet er at at Studenttinget NTNU synes å ganske bevisst ikke ønske demokratisk innblanding i politikken sin. I 2016 skrøt daværende Studenttingsleder Jone Trovåg over at systemet var basert på konsensus. Dette er en fundamentalt udemokratisk holdning. Når saker løses på bakrommet uten offentlig debatt er det naturlig at studenter flest rett og slett gir faen i alt som foregår i Studenttinget. Vi trenger offentlig debatt, ja, kanskje en liten dæsj drittkasting mellom representantene for å vite hva som i det hele tatt foregår.
Vi i Under Dusken kunne nok også gjort en bedre jobb med å dekke studentpolitikken. «Democracy dies in darkness» er slagordet til avisa Washington Post, noe som virker særdeles passende. Men det er vanskelig å engasjere lesere når representanter ikke engang tør å kritisere de som de er uenige med offentlig. Denne kompiskulturen i studentfrivilligheten er skadelig. Den gjør også at jeg knyr meg for å kritisere Studenttinget så hardt som jeg gjør. Studenttingets representanter er folk som gidder å gjøre arbeid uten betaling. De har nok gode intensjoner, og er stort sett flinke folk, dog dette ikke er en garanti når man kan velges inn av kompisgjengen. Problemet blir organisasjonskulturen.
Hvilken politisk metafor som er mest passende for å beskrive dette systemet er vanskelig å si. Jeg landet på et middelmådig teknokrati, der «eksperter» uten spesiell kompetanse styrer på et ytterst begrenset mandat. Et annet alternativ er en ettparti-stat der «Kremlin» bestemmer hva dagsorden skal bestå av internt. Et system der politikk avgjøres i konsensus på bakrommet er den rake motsetning av et deliberativt demokrati.
Dette passer nok også Rektor Gunnar Bovim utmerket. Et Studentting som førte faktisk politikk kunne vært en reell motpol til NTNU-ledelsens foretaksorienterte universitetspolitikk. Men konsensuskulturen eksisterer ikke bare internt i Studenttinget, det er også et konsensus med NTNU. Radikale posisjoner som at NTNU har en viktig rolle når det gjelder innovasjon og bærekraftighet inngår i Studenttingets politiske plattform. Hvis man ønsker å engasjere kreves en politikk basert på krav om radikale endringer, ikke inkrementelle.
Når Studenttinget sitter og pusler med sine egne smale saker, uten å ta harde posisjoner, er det ikke rart at Studentvalget engasjerer null og niks. Sannheten er at din stemme faktisk betyr null og niks. Ja, mange studenter er nok apatiske til mange av de store veivalgene NTNU og norske universiteter generelt står foran. Studenttinget burde være en motvirkningskraft til dette, ikke en av de største bidragsyterne.
