Moshpits til besvær?

Tekst: Paulina Dubkov, redaktør Radio Revolt

Jeg var på Slottsfjell i 2014. Lars Vaular, som et halvt år tidligere hadde sluppet skiva 1001 Hjem, skulle spille på Kongescenen. Med flere festivalopplevelser i den kulturelle sekken min, eksempelvis Eat The Rich på Svartlamoen, var jeg ikke ukjent med fenomenet moshpit. Likevel var det under Lars Vaular på Slottsfjell at jeg for første gang la merke til at en moshpit kanskje ikke egner seg i denne sjangeren.

Om jeg husker det riktig, var det under «Nonsens» at Lars Vaular fikk nok i 2014 og avbrøt den feilslåtte moshpiten som hadde oppstått under en av hans mest rolige låter. Som artist kan man ikke alltid kontrollere hvordan publikum reagerer, men å stoppe halvveis ute i låta er vel en uvanlig måte å gjøre det på. På den andre siden har vi Kamelen i Storsalen, som oppmuntret veldig til moshpit under «Si Ingenting».

Moshpits kom til hiphopen med Beastie Boys, som har en fortid innenfor punk, en sjanger hvor moshpits er nokså profesjonalisert og innøvd. De siste årene har moshpit-trenden fortsatt innenfor hiphop med Odd Future, A$AP Mob og Danny Brown, som alle har låter hvor moshpits kan gjøre seg dritbra. Men min erfaring er at når dette fenomenet sprer seg til eksempelvis Storsalen kan det bli en krampaktig danseform.

Jeg skjønner greia, og har også hatt lyst til å rive meg løs. Men sjeldent har jeg gått for å hoppe i en ukoreografert dyttedans, som ofte river oppmerksomheten bort fra artisten og til hva som skjer blant publikum. Når man blir gira av det som skjer på scenen, skjønner jeg at man har lyst til å overføre energien innenfra og utover omgivelsene sine. Men det skjer altfor ofte at noen setter i gang en moshpit uten å vite hvordan man mosher. Moshpits skal i utgangspunktet forsterke sinnsstemningen som regjerer i en konsertsal, ikke resultere i at folk trekker seg unna fra den ene kjekkasen som hopper sporadisk rundt og dytter på folk.

Alle sjangre er forskjellige, noe som resulterer i forskjellige typer publikum. Man er sjeldent en flink konsertgjenger med en gang, men man blir flinkere ved å øve - altså ved å dra på konsert. Innenfor sjangre som metall og punk er moshpits en innøvd aktivitet som man ikke kunne ha vært foruten. Når man henter inspirasjon fra andre sjangre og overfører de til en annen, er man på en eller annen måte nødt til å tilpasse det man overfører. Hvorvidt moshpits har sin plass på hiphopkonserter er opp den enkelte publikummer å bestemme, men jeg mener at når man først skal moshe burde man lese seg opp på hvorfor og hvordan.