Når Open Access ødelegger for forskning

Norske universiteter mister tilgangen til viktig forskning nå som avtalen med Elsevier avsluttes. Det mest irriterende er at hele krisen burde vært mulig å unngå.

Tekst: Kyrre Ryeng, journalist

UD bemerker: Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (UNIT) har forhandlet fram en ny avtale med Elsevier etter at denne kommentaren ble publisert i UD5. Vi publiserer den allikevel i sin helhet siden diskusjonen også gjelder for andre tidsskrifter og forlag.

Studenter ved NTNU og andre høyere utdanningsinstitusjoner i Norge mister tilgangen til over 2000 akademiske tidsskrift som følge av brudd i forhandlingene med forlaget Elsevier. For studenter vil dette i ulik grad påvirke deres tilgang til pensum eller relevant litteratur til oppgaver de skriver. For forskere vil dette kunne påvirke deres evne til å gjøre jobben sin.

Forhandlingenes innhold er for kompliserte til å ta for seg her, men i hele denne prosessen har forhandlerne tatt sikte på å nærme seg «Plan S» - en policy om at forskning som får støtte fra offentlige forskningsråd skal være åpent tilgjengelig gjennom Open Access fra 2020. Problemet med Plan S er at det er en fin tanke, men foreløpig langt unna å lykkes. Per nå er forlagene altfor sterke til at man kan tvinge gjennom en slik endring uten at man gir mer tilbake enn det de norske forhandlerne er villige til å gi.

Les også: Forskningsrådet innfører krav om åpen publisering

Prorektor Bjarne Foss ved NTNU sa til Universitetsavisa at det fortsatt vil være mulig å få tak i forskning fra Elsevier-tidsskrifter, men at det vil være en mer tungvint prosess. Han foreslår at man kan kontakte ulike biblioteker som har tilgang på artiklene man trenger. Utfordringen med denne tilnærmingen, er at man ofte ikke vet om en artikkel er relevant før man har bladd i den. Samtidig vil det virke unødvendig tidkrevende å måtte plage andre universitetsbiblioteker for å få tilgang til enkeltartikler hele tiden. Det sier seg selv at en slik prosess ikke er bærekraftig i lengden.

Men bruddet med Elsevier kan fort få mer alvorlige konsekvenser enn at det «bare» blir vanskeligere å få tak i litteraturen man er ute etter. Som følge av bruddet er det nemlig en reell fare for at følgende skjer: Forskere og studenter gir opp å få tak i forskning de kunne hatt bruk for. I verste fall kan det tenkes at bruddet også påvirker hva som blir forsket på, da mye av forskningen innenfor enkelte felter og temaer ofte er å finne hos enkelte forlag - slik som Elsevier. Men bruddet kan også by på juridiske og moralske utfordringer. Det kan føre til at folk får tak i forskningen ved å laste den ned ulovlig på for eksempel Sci-hub - forskningslitteraturens svar på Piratebay.

Sverige kuttet ut Elsevier i fjor, og der ser man nettopp en slik utvikling. I en nylig publisert undersøkelse, svarte over halvparten av de spurte at bruddet med Elsevier hadde påvirket dem negativt. Det viste seg også at nettopp de to overnevnte konsekvensene var framtredende: Mange forskere hadde gitt opp å lese Elsevier-artikler, mens en god andel tydde til ulovlige nedlasting for å få tak i forskningen. Det er synd når folk gir opp å finne relevant forskning, eller når de bryter loven, men hele denne problemstillingen kunne vært unngått dersom man var mer pragmatisk i sine møter med forlagene.

Les også: Lei av kjedelige fagbøker?

Det å være mer pragmatisk betyr likevel ikke at man skal legge målet om åpen publisering på hylla. Men det handler om å unngå kriger før du har oppnådd kapasiteten til å vinne dem. Vi må ikke ha all norsk forskning på Open Access i morgen. Foreløpig er maktbalansen klart i forlagenes favør, og det at man kom fram til en avtale med forlaget Wiley er ikke i seg selv et tegn på at pendelen har begynt å svinge den andre veien. Mitt råd er at man heller tar opp kampen med forlagene når vi vet at vi kan vinne - for eksempel når flere land er ombord - og når forskerne og studentene i minst mulig grad blir negativt rammet av prosessen.