Norge trenger ikke ulven

I sitt debattinnlegg i Under Dusken #4 skriver Samfundetleder Tale Bærland om hvorfor Norge skal ta vare på ulven. Påstandene som blir løftet vitner om lite kunnskap rundt et svært betent tema, noe som bidrar til å trekke ned en viktig diskusjon.

Ulven som i dag lever i Norge er ikke norsk, den er finsk-russisk. Den skandinaviske ulven ble utryddet på 1970-tallet, og den ulven vi har her i dag har overhodet ingen verdi for den norske naturen. Tvert imot, den er med på å påføre både viltbestanden, næringsdrivende og friluftsmennesker store tap. Bernkonvensjonen sier at Norge må bevare arter som har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse i landet. International union for conservation of nature (IUCN) klassifiserer ulven som «least concern», altså så langt fra utrydningstruet som man kommer på skalaen deres. Artsdatabanken mener at det finnes over 900 norske ansvarsarter. Ulven er ikke en av dem.

Det er et paradoks at ulven som i dag er i Norge, som på internasjonal basis er så langt ifra truet som man kommer, skal få gå på bekostning av alt og alle. Rødlistede plantearter som vil forsvinne når kulturlandskapet opphører, som et resultat av at bønder ikke lenger kan slippe dyrene på utmarksbeite, snakker ingen om. Disse artene er vi også forpliktet til å ta vare på. Hele diskusjonen rundt ulven er preget av eventyrlignende forestillinger om naturen, i stedet for at man ser realiteten som den er.

Tapstallene i ulvesonen har gått ned. Det er en veldig enkel grunn til det: Bøndene slipper ikke lenger sauene ut på beite, fordi de kommer til lide av store tap til rovdyr. Ingen bønder vil dyrene sine vondt. Derfor må de enten bruke innmarksbeite året rundt, der man må bruke medisiner for å holde dyrene friske, eller transportere dem til å beite et sted med betraktelig mindre trykk av rovdyr. Da blir det færre sauer for ulven å ta, og tapstallene går naturlig nok ned.

Bruk av ressurser på konfliktdempende tiltak er viktig, men mange av forslagene som kommer fram er totalt urealistiske. Å sette opp store gjerder i skogen går utover den flotte naturen vår, og truer i tillegg allemannsretten. Det er lettere sagt enn gjort å bygge rovdyrsikre gjerder. Å leie inn gjetere vil også by på problemer. Med et stort antall sauer på beite vil man trenge mange gjetere for å kunne holde styr på dem. Dette prosjektet hadde blitt alt for dyrt for bøndene til å være bærekraftig, med mindre man hadde tydd til sosial dumping. Bærland er naiv hvis hun tror dette er en effektiv løsning på problemet. Alternativet til menneskelige gjetere er å ta i bruk aggressive vokterhunder som igjen vil være med på å true allemannsretten.

Med utmarksbeite får vi brukt deler av naturen vi ellers ikke hadde fått utnyttet. De produktene norske bønder får fra sauene sine, er i verdensklasse. Med den antibiotikabruken som er rundt om i verden, skal vi være glad over at vi har det norske landbruket. Tryggere og bedre produkter finnes ikke. Denne maten burde både vi, og ikke minst resten av verden, være glade for at blir produsert.

Er det virkelig noen som tror at de som er i mot ulven har et ubegrunnet hat mot et dyr?

Man kan ha store idealistiske debatter rundt temaet, men hva med å rette et ekstra fokus mot de som til daglig må leve med ulven? Hva med moren som er redd for å sende ungene sine til skolebussen, jegeren som ikke får oppleve høydepunktet i året sitt. eller bonden som mister levebrødet? Det er disse vi må høre på, og frykten deres må tas på alvor. Er det virkelig noen som tror at de som er i mot ulven har et ubegrunnet hat mot et dyr? Da framstiller man isåfall folk som veldig primitive. Det er forvaltningen folk er misfornøyde med, ikke dyret i seg selv.

Norge har en fantastisk natur. Den må vi bruke på en bærekraftig måte, ikke verne i hjel. Vi må ta så godt vare på den som vi kan, noe vi ikke gjør ved å ha finsk-russisk ulvestamme her. Jeg tror jeg snakker for alle som er mot ulv i Norge når jeg sier at vi mener det fordi vi elsker naturen, ikke fordi vi hater den.