Spis møkk - millioner av fluer kan ikke ta feil

Kommentar

I alle tider har det eksistert musikk som appellerer til et bredest mulig publikum. Slik musikk spiller gjerne på kjent og forståelig melodikk, harmonikk og rytmikk, hvor musikalsk utrente ører kan føle seg komfortable. I dagens samfunn er listepop den mest ekstreme formen av dette. Hvor hen man går blir man skylt ned av lynraskt fordøyelig møkk, om det så er på radio, Spotify, Wimp eller reklamelåter, og dette går på bekostning av alle andre sjangre.

Listepop er som bobleplast. Det er gøy å poppe en sang, men man må fort over til neste. De masseproduserte låtene basert på standardiserte oppskrifter gjemmer seg bak show, høyt finansierte musikkvideoer, kjente fjes, flagrende vifter, og lange vipper. Hvilken som helst idiot med bittelitt kunnskap om musikkteori kan lage melodiene til Astrid S, Kygo, Dagny og Sondre Justad. Sangene tar gjerne i bruk to til fire standardakkorder, en tekst på høyde med dagboka til en tiåring og simple musikalske tema, som blir repetert i det uendelige. Problemet ligger i at musikken ikke bringer noe nytt på banen, og er skapt for å tilfredsstille musikalske amatører. Musikken er uten tvil fengende, men på samme nivå som barnemusikk.

Artistene Jonas Blue og Dakota sin versjon av «Fast Car» (2015) er et eksempel på en remix av en kjent folk-pop låt, som har blitt dratt ned i listepopens avgrunn. Den originale versjonen av «Fast Car» av Tracy Chapman handlet om å flykte fra virkeligheten afro-amerikanere befant seg i på 80-tallet. Den nye versjonen er for det første tatt ut av sin originale kontekst og fjerner sangens emosjonelle anker. For det andre har den mistet sitt musikalske særpreg, ved at den er standardisert. Tropical House-versjonen ligger på topplistene, og Jonas Blue og Dakota har tjent fete gryn. Remixen er et eksempel på listepop kun lagd for å tjene penger. Kvantitet ligger over kvalitet i dagens musikkindustri.

Det å påstå at man liker listepop indikerer bare at man ikke har gjort seg opp en egen musikksmak. Dette ikke nødvendigvis den enkelte lytters feil, grunnet at det meste vi blir presentert på radio, i reklamer og i offentligheten generelt, er masseprodusert musikk. Musikkindustrien utnytter rett og slett folks ønske om å høre det alle andre har hørt, og ikke skille seg fra mengden.

Listepopen tar såpass mye plass i media at andre sjangre dyttes bort. Uheldigvis er flertallet av samfunnets befolkning forbrukere av listepop. Dette fører til at musikkindustrien følger deres smak, og produserer enda mer ubrukelig musikk. Den allmenne lytteren av listepop påvirker dermed musikkindustrien i sin retning. Det er en ond sirkel. Musikkindustrien blir styrt av folket, og folket blir styrt av industrien. Som forfatteren Waldemar Lysiak en gang sa, «Spis møkk - millioner av fluer kan ikke ta feil».