Vi trenger humaniora, men få vet hvorfor

Slike spørsmål er blitt så integrert i samfunnets syn på humaniora at studentene knapt forventer å få jobb, med mindre de tar en doktorgrad og faktisk blir «evige studenter». Debatten ble tatt opp i forrige utgave av Under Dusken, hvor Trond Blindheim påstår at «humaniora ikke egner seg for masseutdanning». Et annet poeng han trekker fram, og som jeg er mer enig med, er at humanistiske fag fokuserer for lite på å undervise studentene i hvordan man kan bruke kompetansen.

For la oss være ærlige: Humaniora har en nytteverdi. Som Iselin Nybø påpeker er det behov for folk som kan noe om språk, historie, religion og filosofi i en verden preget av vår tids to mest sexy ord, globalisering og digitalisering. Ved museer, forlag, mediehus, statlige departementer, faglige råd og, ja, i akademias mørkeste kroker ved universitetene, er det behov for folk med kunnskap om hvordan vi mennesker tenker. Problemet er hvordan man skal selge inn den kompetansen timene med Foucault og Nietzsche har gitt deg.

Les også: Dag Solstad imponerer, og har skrevet en av sine beste romaner.

For, i god neo-liberalistisk ånd, er synlige behov det viktigste i arbeids-markedet. Derfor kan vi i dag for eksempel se to milliardær-døtre med mer makt over nasjonalmuseet enn samtlige kunsthistorikere. Det at et museum trenger penger for å kjøpe inn kunst er et synligere behov enn det å vite hva den kunsten representerer. Og selv om vi som studenter kan bli frustrert, så er dette en realitet.

Kort fortalt: næringslivet og arbeids-markedet trenger humanister, men de vet ikke nødvendigvis hvorfor. Der har universitetene et stort forbedrings-potensiale, nemlig å opplyse studenter om plassene de kan fylle. Filosofen som utvikler etisk AI, historikeren som forvalter vår kollektive hukommelse i museene og filmviteren som finner den mest effektfulle visuelle metoden å få fram et budskap på. Verden trenger oss, men vi må selv vite hvorfor.

Lychemenyen: Vi har testet ut Lyches japanske kjøkken i annledning UKA-19.