Anmeldelse:

Lyden av trommer, pentaton og alt annet som glinser av Japansk musikk

Her stråler det av muligheter fremover for at den japanske samtidsmusikken kan gjøre inntog i Europa om ikke bare Norge!

Publisert

Pang! … Pang! … Pang! Pang! Pang! …. PANG PANG PANG PANG! Lyden av en replika Taiko-tromme gauler i lokalet og vi starter programmet! Her leder Even Brodwall (horn), Herman Brynjulvsrud Haug (slagverk) og Håkon Soldal Karlsen (klarinett) musikken. Klare med instrumentene i hånden og kimonoene på kroppen, får vi uroppføringer av mange verk som ikke mange har rørt Europas musikalske scene før.

Deretter kommer en kavalkade med biter fra kjente verker samt egne motiver. Verket heter «Mimic Bird Song» og er komponert av Takashi Yoshimatsu for horn og perkusjon. Et hurtig varierende verk av musikalske dimensjoner med referanser til Debussy, Musorgskji og Gerschwin osv. Så følges det med «Hightide Yuletide» for bassklarinett og marimba. Klanger med repetive mønstre med deltagende melodi fra bassklarinetten som spretter overalt. Luftig støt og dype pandabrøl. Til slutt en diffus tåkeaktig, landlig melodi på hornet komponert av Dai Fujikura som heter «YuraYura». Overtoner som flyter i duggen og som nokså sprikende på en utblomstrende tre. Disse tre verkene omfattet første del.

LES OGSÅ: Big Thief – Dragon New Warm Mountain I Believe in You

Andre del omfatter nokså mange soloverker. Vi begynner med enda verk av Fujikura «PoyoPoyo». Kanskje det mest nasale av hornkomposisjoner som finnes. Her brukes en stor messing mute til presse instrumentet til en kompakt lyd. Mange rytmiske motiver og japanske folkepreg, gir hornet en helt annen lydmessig dimensjon enn før. Deretter kommer en av de viktigste komponistene innen marimba-musikk komponert av Keiko Abe. «Frogs» er en hoppende lekende frosk av livlige, vakre melodier. Bassklarinetten kommer tilbake for siste gang med en vakker, luftig flytende og oktavpreget springende verk. Fujikura til slutt igjen! Denne gangen et verk egentlig for sopransaksofon og taiko-tromme, men her mangler råvarer så kompromisset ble en b-klarinett og en taiko-tromme som ikke er laget i Japan. Kort sagt er «Bueno Ueno» en av de voldeligste og en skikkelig vekker. Japanske demoner danser over den drivende rytmer, med raske kromatiske løp.

Nå fikk vi endelig litt japansk musikk i det tørrlagte Europa. Ikke bare fikk vi representert et spennende repertoar av mange ulike komponister. Vi fikk også uroppføringer av fremført av tre gode musikere. Konserten var også nokså nedstemt, om ikke nedpå, jordnær til at du kunne sitte og drømme deg bort i mellom japanske risgårder og livet på landet i det til vanlige høyteknologiske imperiet. Øynene lukket og smilet fremmet, etterlater konserten deg ønskende etter flere verker av ukjente japanske komponister. målet blir derfor å gjøre dem kjent i den europeiske sfæren.