UKA-21:

Jaga Jazzist leverer med storslått epilepsianfall

Ringrever som vet hva de gjør, og gjør det forbanna godt.

Publisert Sist oppdatert

Klokka tikker rundt kvart på ti når et yrende publikum strømmer inn i Storsalen mandagskveld. Selv om det nå begynner å nærme seg en liten måned siden gjenåpning, er det fortsatt så utrolig deilig å se folkehavet bre seg utover salen. Som en av stifterne av Jaga Jazzist, Martin Horntveth, roper ut litt uti konserten; «Dette er det vakreste jeg har sett siden 2019».

Det er noe med å kjenne på dette fellesskapet igjen som skapes når man er på konsert. I en liten time eller to er man en del av noe større enn seg selv, hvor man sammen kan legge all uro og stress fra hverdagen på hylla og bare nyte opplevelsen. Konserten er ikke utsolgt, til tross for et myldrende folkehav som strekker seg helt opp på balkongen. Likevel, pusterommet man får av å ikke stå helt sild i tønne er forsåvidt velkomment og man kan nyte konserten uten en klam sidearm fra naboen.

Det er også tidlig klart at det er et dedikert publikum som er samlet her i kveld, da Jaga Jazzist drøyt tre kvarter etter dørene åpner ankommer scenen til høy jubel. Ringrevene har duret på med sin fusjon av jazz og elektronika siden de ble stiftet i 1994, dog med et par utskiftinger underveis. Om du har en fot innenfor jazzscenen i Norge burde definitivt Jaga Jazzist være et kjent navn. Om ikke er de det perfekte inntoget for deg som vil prøve deg ut på den vidunderlige verden som er jazz.

LES OGSÅ: Selvironi og incest med Terningkast Tre

Ensemblet på 8 stykker trenger ingen videre intro og kaster ikke bort noe tid med å kjøre igang en vakker saksofonsolo og første låt ut «Tomita». Salen stilner totalt for å virkelig nyte musikken fra første sekund, noe som igjen polstrer følelsen av at vi som er her idag ikke bare har ramlet inn på en tilfeldig UKA-konsert. Vi som er har kommet hit i dag har kommet for Jaga Jazzist som ekte blodfans.

Når Lars Horntveth på saksofon har fått satt oss i gang trøkker resten litt mer til og nikkende hoder brer seg utover salen. Gjennom konserten får man nesten følelsen av å være vitne til vennegjengen som har samlet seg i pappas garasje for å jamme, bare med et litt mer storslått lysshow og et veldig mye større lokale. Det er deilig å kjenne gleden musikerne eimer ut fra scenen, både hvordan de nyter hverandres sett og hvordan de sprer sin egen elskov for musikken ut i rommet. Dette er følelsen av å iaktta noen som virkelig lever for det de gjør.

Jaga Jazzist durer på videre med «The shrine», «Big city music» og «One-armed bandit», etterfulgt av «Bananfluer overalt» og «Spiral era». Det er altså en god miks av både nytt og gammelt som står på programmet. Stemningen i rommet skifter mellom publikum som halvveis står i transe av alt som skjer på scenen, til total dansbar fest gjennom konserten. Selv om noe av stemningen kan dabbe av opp mot de siste minuttene av de opptil 15 minutter lange låtene, skal det aldri mye til før Jaga Jazzist enten fanger publikum opp igjen med en liten stemningssjekk eller byr opp til full fest med høyere tempopartier.

LES OGSÅ: Popbonanza i Dødens Dal

Det skal alltid det lille ekstra til for å opprettholde publikumskontakten når man kjører en full instrumentalkonsert. Her har man ikke allsangmomentene å lene seg på og man må holde på publikum gjennom utstråling og formidling fra scenen på et mye høyere nivå. Det kan være lett å falle i fellen av å leve seg for dypt inn i egen spilling, og glemme at du faktisk holder et show. Jaga Jazzist gjør dog dette brilliant, hvor deres energi og glede som nevnt lett sprer seg utover i rommet. Det sier også noe om respekten Jaga henter fra publikummet sitt, når småprat raskt dabber av selv under de mest nedtonede partiene.

Konserten avsluttes med «Apex» og «Oban», men Jaga Jazzist så klart svarer på publikums bønner om mer og kjører to ekstralåter før de virkelig gir seg. Det skal sies at ekstralåtene «Starfire» og «Oslo Skyline» kanskje ikke er en like stor brakavslutning som «Oban», og publikum begynner allerede under «Starfire» å skrante så smått. Kanskje har man rett og slett blitt svak til beins etter ett år med sittekonsert, og selv jeg kjenner at to-timers konsert tar på.

Likevel er det god stemning til siste slutt for oss som står igjen, og Jaga Jazzist takker for seg til stor, velfortjent applaus. Alt i alt var det en sabla godt gjennomført konsert, men en hadde vel ærlig talt ikke forventet noe annet av ringrevene. Eneste kritikken å komme med er egentlig at det er et epilepsianfall av et lysshow de har dratt med seg, som til tider er litt for blendende for selv den mest konsertvante.

Powered by Labrador CMS